onsdag 19. juni 2013

Europe here we come! Seilas fra Asorene til Frankrike


Dag 1, lørdag 8. juni kl 14.
Uthvilte, mettet på sosial kontakt og fulle av myggstikk, dro vi fra Horta på lørdag. Avskjedsmiddagen dagen før ble litt senere og fuktigere enn den kanskje burde, men trivelig var det. I samlet flokk seilte vi dermed ut av havnen den obligatoriske ene timen etter planen og fikk gå for motor mellom øyene i Asorenes Archipelago. 

Planen er å gå 5 døgn mot Baiona / La Coruña for å gå i utkanten av et lavtrykk, og deretter se an om vi kan gå lenger nord mot slutten av turen. Vi skal holde en kurs mellom 75 og 80 grader. Retning Baiona er 77 grader, så vi sikter dit. Vi håper å kunne gå rett til England, men Baiona er et vakkert sted, så vi tar det som det kommer. Det er 935 mil til Baiona og 1250 til Plymuth i England, så vi er spente på hvor lang denne turen blir.

All-Linn seiler litt foran oss og Modus Vivendi, samt en dansk båt holder følge bak oss. De seiler begge solo dette strekket og har bestemt seg for å holde sammen slik at de kan ha vakt for hverandre om natten. Litt bak der igjen ligger Promise som hadde avreise noen timer senere. De rusler nok forbi oss i løpet av morgenkvisten om vi fremdeles går for motor.

 
Dag 2, søndag 9. juni
Ut på formiddagen tok vinden seg opp jevnt og trutt og stabiliserte seg rundt 22 knop. Vi fyker avgårde og surfer i 12 knop. Promisen og de gamle gutta er et godt stykke bak oss. Vi må nå håndstyre hele tiden og går over til 2-timers vakter. Har sett skilpadde og hatt besøk av delfiner flere ganger.

Utseilt distanse 128 mil.

 
Dag 3, mandag 10. juni
Natten var relativt heftig. Store bølger, vind på rundt 25 knop og mye regn gjorde sikten vanskelig og det ble tilslutt umulig å håndstyre fordi man rett og slett mistet balansen i nattemørket med så mye gynging frem og tilbake. Vi har seilt med spridde seil og har kunnet gå på riktig kurs til nå, men kan ikke sette på autopilot i dette føret. Vi tok derfor spribommen av og slapp ut fokka på babord side sammen med storseilet, slik at vi kunne sløre litt sydover. Nattens kurs har ført oss i retning Gibraltar istedenfor Baiona, men ga en noe roligere opplevelse. Likevel hadde vi en gjennomsnittsfart på 8 knop og det kom stadig enorme bølger og skylte inn over oss. Vi var slitne og våte da vi fikk krype ned i sjøkøya annenhver gang.

Vi kjøpte papptallerkener for bruk på dager som denne og er veldig glade for det. Når man er sliten som en strømpe er oppvasken det siste en vil tenke på, og vi opplevde på Atlanterhavskryssingen vestover at man noen ganger droppet å spise fordi alt var skittent og man ikke orket å vaske opp først.  

Vi har ikke lenger radiokontakt med de andre båtene, så feltet har spredd seg mer i løpet av natten. Satellitt-telefonen fusker, så vi får heller ikke sendt mail med posisjon til de andre. Kanskje kommer vi i nærheten av hverandre om noen dager igjen?

På dagen kunne vi seile med spridde seil og ha autopilot, for bølgene har blitt litt mindre. Mot kvelden øker  det på litt igjen, så vi slører igjen for babord halser og får igjen en kurs mot Gibraltar/ Lisboa. I følge værmeldingen skal vinden dreie noe, slik at vi får en nordligere kurs i løpet av natten.

Utseilt distanse er hele 156 mil!

 
Dag 4, tirsdag 11. juni
Natten gikk fint, vinden holdt seg rundt 20 knop. Da får vi god fart i båten, samtidig som det ikke blir for mye for autopiloten. Vi er tydelig trette enda etter døgn to og sover som noen steiner på vakt. Har sittet inne sammen og sett på film etter at dagens soving var over. Fikk SMS fra Promise, de ligger litt nord for oss. Frivind sendte også SMS om at stopp i La Coruña er mest sannsynlig på grunn av et lavtrykk i Biscayabukten. Har 500 mil igjen til La Coruña på kvelden.


Dag 5, onsdag 12. juni
Satt på motor klokken 10. Vinden er nede i 11 knop på lens og seilene slår inn. Har lagt om til en nordligere kurs, ca. 65 grader. Vi går nå rett mot La Coruña og ETA er om tre dager. Vinden løyer ytterligere og vi veksler mellom motor og seil hele dagen. Går for seil fra ettermiddagen og gjennom natten. Får ikke regnet ut utseilt mil per døgn lenger, for vi har lagt om destinasjon for turen så mange ganger at total lengde er endret for mange ganger, i tillegg teller trip-telleren fra 22 UTC mens vi dro klokka 14.

 
Dag 6, torsdag 13. juni
Satt på motor tidlig i morges. Får vite om vi skal til La Coruña eller om vi kan krysse Biscaya i denne omgangen i morgen. Det er veldig fint vær, så i dag har vi fått litt sol på kroppen. Det har vært såpass dårlig vær og relativt kaldt i det siste at brunfargen har falmet mer eller mindre helt bort, men i dag kom brilleskillet tilbake og Kristin ser igjen ut som en vaskebjørn i ansiktet, noe hun har gjort i nesten ett år. Mange Portugisiske krigsskip i vannet. Vanntemperaturen veksler mellom 16 og 19 grader.
Så ett skip, første på tre døgn.

 

Dag 7, fredag 14. juni
Fremdeles motor gjennom natten. Fint og stjerneklart. Kvart-måne som var oppe frem til midnatt. Fin seilvind på morgenkvisten. Seiler med spridde seil og god fart. Får SMS fra Frivind med værmelding og hadde forventet å få beskjed om vi kan fortsette videre til Frankrike eller ei i dag. Det viser seg at et sterkt lavtrykk gjør avgjørelsen litt komplisert og vi må seile helt inn til La Coruña i morgen for å få mobildekning og deretter ringe for å få diskutert videre seilas. Det blir rart å dra helt inn mot land uten å stoppe etter åtte dager, men samtidig ønsker vi å komme så langt nord som mulig siden vi bare har akkurat nok tid å seile hjem på.

Vinden løyet noe på ettermiddagen slik at vi fikk dårligere fremdrift på lens, men vinden dreide heldigvis rett etter til slør slik at vi fikk mer effektiv vind og god fart igjen. På denne krysningen har vi brukt motor veldig lite. Vi ser plutselig 3 skip samtidig på AIS ’en. Det var et uvant syn, siden det går flere døgn uten å se noen. Vi sjekker kartet og ser at vi er kun 60 mil fra land i rett linje (har ikke tenkt over det, siden vi skal lengre nord før vi går inn til kysten) og kun 20 mil fra en hoved-led rundt nordvestlig hjørne av Spania. Skipsled har vi ikke sett på flere måneder, siden vi dro fra Cuba i begynnelsen av april.

 
Dag 8, lørdag 15. juni
Ved 02-tiden er vi midt i leden, i mellomsonen mellom sydgående og nordgående felt og ser 10 båter samtidig på AIS ’en. Alle skal vi vike for og alle går i litt forskjellig vinkel med forskjellig fart.

Det har blitt merkbart kaldere ute og vi må sove med dyne og to pledd. Vanntemperaturen har sunket til 15 grader! Middelhavskysten av Spania er jammen noe annet enn nordkysten.

Ved vaktskiftet klokka 08 hadde vi fått mobildekning og ringte Mads for å få værmelding. Det er et lavtrykk som trekker sydover med en front som passerer i morgen formiddag om vi seiler videre. Den vil gi vind opp til 35 knop, litt sterkere i kastene og regnbyger. Dersom man vil vente i La Coruña er det ikke vær for å dra videre før ut i slutten av neste uke. Vi bestemmer oss dermed for å seile videre og legger opp ruten til Camaret Sur Mer. Turen blir nå ca. 1315 mil. En flokk delfiner følger oss i flere timer. Det må da være et tegn på at det var riktig avgjørelse å reise videre?

Hele dagen er det vindstille og havblikk så vi går for motor. Stille før stormen som de sier. Vi tar i to rev i storseilet før vi begynner nattevaktene, slik at vi er klare for vinden som antakelig tar seg opp raskt.

 
Dag 9, søndag 16. juni
De to første nattevakter går uten at vinden har kommet. Det er fint å rekke å sove litt før været tar seg opp. Håper vi rekker en runde til for begge, da har vi mer energi å stille med. Må også huske å spise godt i natt. Ofte er vi veldig sultne når soving er over, siden vi bruker så lang tid på å få sovet en vanlig natt. Da er det lettere å bli uvel når været tar seg opp.

Klokka 03 har vinden blitt 10 knop. Siden den kommer bakfra så blir effektiv vind ganske lav og vi merker ikke så mye til den enda. Det er tydelig at sommeren har kommet og at vi er lenger nord, for nå lysner himmelen merkbart opp på denne tiden. For en måned siden lysnet det ikke før klokka fem og solen kom rundt 7. Nå går solen raskt opp av horisonten når Marius skal vekkes klokka fem.

Klokka 08, etter to vaktrunder til, begynte været å ta seg opp. Vinden steg raskt til 20 knop, bølgene økte og vi begynner å surfe. Seiler med spridde seil rett mot mål så lenge som mulig. Om en stund må vi nok gå litt øst, innover i bukten, for å holde oss i utkanten av fronten.

Vi fikk oppdatert værmelding på SMS og nå er varselet redusert fra 35-40 knops vind til 26 knop. Til vår store glede håndterer autopiloten været og vi suser avgårde med en gjennomsnittsfart på 7 knop. Det gynger og ruller endel, men det går fint. Vinden kom opp til 27 knop, så dagen ble veldig fin med kanelboller og film, godt innpakket i ulltøy.

 
Dag 10, mandag 17. juni
Fra morgenkvisten er vinden som meldt redusert til mellom 5 og 10 knop og vi må hjelpe til med motor. Vi vil få vind igjen i løpet av ettermiddagen. Ankomst står nå til i morgen tidlig og det skal bli godt med en dag i land, bevege seg litt, og spise god mat.

 
Dag 11, tirsdag 18. juni
En regntung morgen. De to siste dagene har det vært skikkelig høstvær. Har hatt på oss mye klær, men har likevel blitt litt såre i halsen. Godt å ha varmeapparat i båten. Det er rart å tenke på at vi for en måned siden synes det var for varmt å sove med laken og kun brukte shorts. Nå er det stilongs og seiltøy hele dagen.

Vi har gått for motor hele formiddagen, men på ettermiddagen kom seilvind igjen, og vi går i nesten to knop raskere enn for motor.

Vi tok en opprydning av mat og kastet det som har gått ut på dato eller som kun var "nødmat" for slitsomme dager over havet. Til daglig spiser vi helst ikke hermetikk, så da er det ikke nødvendig å seile med det vi ikke likte noe særlig helt hjem. Godt å få ryddet litt, for da fikk vi bort en kasse som sto på gulvet i salongen.

Når vi nærmer oss den franske kysten blir det mange båter rundt oss. I motsetning til på havet, der det stort sett er skip vi ser, så er det nå seilbåter og fiskebåter. Fiskebåtene er litt plagsomme, for de holder ikke en forutsigbar kurs, men vender om til stadighet, slik at man må passe godt på.

I dag har vanntemperaturen sunket ned til 13 grader! Det er nesten 20 grader mindre enn hva det var i Karibia. Ikke rart vi fryser inne i båten disse dagene.

 
Dag 12, onsdag 19. juni
Vi ankom Camaret Sur Mer klokken halv fem. Godt å kunne legge seg og sove litt ut. Etter 5 timer våknet Marius og begynte å si at han skulle ut og sjekke om alt var bra og måtte minnes på at vi var fremme.

Vi koste oss stort med ett døgn på land og nøt fransk mat og vin!

Nå har vi to uker på å seile hjem og det føles fint. V har ca. 9 døgn seiling og tar det i to "korte" etapper. Å seile kun 4 døgn i strekk har vi ikke gjort på flere måneder, så det føles fint. Det er rart å tenke på at vi brukte to måneder på å komme til Camaret Sur Mer på vei sydover, mens vi nå skal bruke to uker på å reise nordover det samme strekket. Men den gangen skulle vi oppleve hele Europakysten, og nå har vi jobb og dagligliv å komme hjem til. Det blir fint det og.

tirsdag 18. juni 2013

Nord-atlanteren del 1 – Bermuda til Asorene



Seilturen til Asorene fra Bermuda var på 1832 nautiske mil og tok 16 døgn. Til sammenligning brukte vi 18,5 døgn på å seile 2850 mil da vi krysset Atlanterhavet på vei vestover. Den gangen var seilasen en utholdenhetsprøve, mens denne gangen var det heller en test av vår tålmodighet!


Dag 1, onsdag 15. mai
Vi seilte fra Bermuda sammen med Promise og All-Linn klokken 13. I tillegg startet ARC Europe en halvtime etter det igjen, så det blir nok god stemning i Horta! Blir spennende å se hvor jevnt feltet holder sammen. Promise og finske Adele drar unna etter noen timer, vi ligger i midten og All-Linn og en dansk båt som heter Bliss ligger litt lengre bak. Vi har vind fra nord, 12 - 14 knop og slører i mellom 6 og 8 knop. Fin start!

På nattevakt er det nesten halvmåne og den gir fra seg mye lys. Det er kjempefint for da blir det mye enklere å skille hav fra himmel i horisonten. Vinden fra nord er kald, så vi måtte ta frem både dyne og stillongs. Det er utrolig hvor stor forskjell vindretningen utgjør på temperaturen!

Dag 2, torsdag 16. mai
Vinden løyet til 3 knop, så vi satt på motoren på formiddagen. Det er fint vær, men fremdeles kjølig.
Ikke fullt så kaldt mot kvelden, for vinden dreier mer sydlig og løyer til ca. 5 knop.  I tillegg hadde vi ca. 0,5 - 1 knop motstrøm. Det ble motor nesten hele dagen

Hadde kontakt med Promise på VHF tidlig på morgenen, men mistet kontakten utover dagen og har ikke fått tak i All-Linn. Feltet har allerede nå spredt seg så mye at vi har ikke sett noen annen båter på horisonten siden morgenkvisten.

Utseilt distanse første døgn: 123 mil, 1684 igjen.

Dag 3, fredag 17. mai
I dag er det 17.mai!! Rart å tenke på at det er full feiring hjemme med påkledning av bunader, frokost med venner og familie, champagne for noen, barnetog og leker på skolen for andre. Sekkeløp, potet på skje-løp, is og brus og pølser i lange baner og kanskje en grillfest på ettermiddagen? På dager som denne savner man hjem, men så er det jo nettopp dit vi er på vei til også.

Gått for motor hele dagen. Det er svak vind, mellom 8-10 knop fra 150 grader utpå ettermiddagen, men ikke nok til å seile på enda.

Utseilt distanse kun 104 mil, 1580 igjen. Motor går sakte.
17.mai-muffins med pynt fra Julie og Eline
Dag 4, lørdag 18. mai
Enda en dag med motor og lite vind. Vi har nå 10 knop og hadde det vært kryss, så kunne vi seilt, men vinden kommer bakfra og da blir den effektive vinden for liten til at vi får fart i båten.

Før Marius skulle legge seg for siste gang på dagen snakket vi om at det begynner å bli litt kjedelig, men at vi heller vil ha det kjedelig enn slitsomt på en så lang tur. En halvtime etterpå så skulle Kristin sette seg ut og lese et blad og så delfiner på siden av båten! Gikk frem i baugen og der var det en kjempeflokk på mellom 40 og 60 dyr, mange delfinbarn også. De svømte rundt og lekte i baugen og etterhvert begynte de å hoppe helt opp av vannet slik som flipperdelfiner gjør. Disse var gråflekkede og litt mindre enn Flipper og vi har ikke sett disse hoppe på den måten tidligere. Etter et drøyt kvarter så skøyt de avgårde i en enorm fart nordøst for oss og et par hundre meter bortenfor oss så begynte de å hoppe synkront på linje. De holdt på lenge og det så ut som et dressert sirkus-show. Det var helt uvirkelig!! Kort tid etterpå kom ca. halve flokken tilbake og fortsatte å svømme i baugen en lang stund. Slike naturopplevelser gjør hele turen verd det!

Utseilt distanse 128 mil, 1452 igjen.



















 Dag 5, søndag 19. mai
Starten på natten er rolig. Det er meldt om byger med lyn og torden og vind på 30+ knop i kastene, men foreløpig så har bygene gått på siden av oss og vi har kun 10 knop vind fra akter. Vindretningen skifter endel, men storseilet har to rev og spent ut med preventer, så det står greit nok og vi er klare for sterkere vind.

Klokka fem om morgenen kom endelig vinddreiningen vi hadde ventet på. Nordavind og dermed fin slør. Første dagen klaget vi over den kalde nordavinden, men den lot oss i det minste seile. Motoren ble skrudd av etter tre døgn og stillheten var nydelig. Heldig var Marius som skulle få legge seg akkurat da, til lyden av vannet som brytes i baugen istedenfor motorens dur. Sammen med vinden kom regnet og når vi for første gang sitter med ulltøy og fullt seiltøy i morgengry og regnvær føles dette akkurat som å seile i Norge. Utover dagen dreide vinden til kryss og vi toget avgårde i mellom 5 og 7 knop. Fint å endelig å få litt fart i skuta!

Vi hadde besøk av delfiner to ganger i løpet av dagen. Siden det var mye mer bølger i dag så ble det ikke samme showet, men veldig hyggelig at de kommer innom!
Utseilt distanse 124 mil, 1328 igjen.

Dag 6, mandag 20. mai
Frem og tilbake med regnbyger og vindstyrke på natten. Ved soloppgang hadde vi frisk vind. Seiler jevnt i 7 knop og iPad-kartet sier estimert ankomst om 7 dager! Vi vet det vil ta lengre tid, for vind og fart kommer ikke til å holde seg så høyt, men det er en fristende tanke, for vi er slitenere i kroppen nå, siden vi hadde så kort stopp på Bermuda.

Midt på dagen har vi en tredjedel av distansen bak oss og seilingen er så behagelig at den kan sammenlignes med blå Swix-føre på ski. Har et kort besøk av delfiner. Vi stiller klokken en time frem.
Ut på kvelden løyet vinden akkurat så mye at vi ikke får seilt og vi satt på motor igjen før midnatt .

Utseilt distanse 140 mil, 1188 igjen.

Dag 7, tirsdag 21. mai
Til lørdag er det fullmåne og den begynner å bli ganske rund og fin. I kveld er himmelen kun delvis skyet, så ser det ut som om noen har latt utelysene stå på. Stjernene blir overdøvet av lyset, men det er herlig å kunne se horisonten så tydelig, og det er enklere å holde seg våken.

I dag fikk oss endelig en dusj! Vi må spare på vannet og været må være rolig nok til å kunne stå bak på hekken og dusje. Godt å føle seg ren!

Mens vi fylte på diesel så vi en hval et par hundre meter unna. Selve hvalen så vi bare litt av, men sjøsprøyten som sprutet opp så vi flere ganger. Gøy!

Havet er ca. 5000 meter dypt her, så dybdemåleren har bare streker istedenfor tall siden den ikke kan måle så dypt (-,-). Men i dag har måleren stått på mellom 5 og 12 meter nesten hele dagen, så det er tydelig at noen svømmer sammen med oss under båten. Vi blir fryktelig nysgjerrige og kunne ønske båten hadde glassbunn så det gikk an å se. Vi tror det er en stor fisk som søker ly under båten, for delfiner og hval kommer opp for luft med jevne mellomrom, og delfiner er i tillegg veldig sosiale.

Utseilt distanse 119 mil, 1069 igjen.



 

Havet og vannet var så rødt at det så nesten tillaget ut. Selvfølgelig ble det endel regn på dagen, som meldt i"morgen rød, aften blød".


Morgen rød
Dag 8, onsdag 22. mai
På morgenkvisten har vinden kommet så vidt tilbake igjen og vi slår av motoren. Seiler "goose wing", altså med spridde seil. Det er litt sjø med oss, så den hjelper oss frem. Nå har vi også kommet oss rett under tusen mil i distanse som gjenstår og det føles fint. I løpet av dagen er vi halvveis, det vil si det samme som distansen fra Florida til Bermuda!

Rett før soloppgang ble himmelen og havet farget helt rødt. Det var utrolig flott, og et av de øyeblikkene man kunne ønske at man kunne spare og ta frem og vise til dere hjemme. Det var en reiseartikkel i Aftenposten for noen uker tilbake om hvilke reisemål som hadde de flotteste soloppgangene. Der var det kun kommersielle steder oppført, og soloppgang på åpent hav burde definitivt fått en plass på listen!

I dag har vi ikke lenger ferskt kjøtt, bortsett fra bacon, så nå starter boksemat-uken. Før avreise fra USA kjøpte vi mye boksemat i tilfelle det skulle være like krevende vær som vestover, men vi har vært veldig heldige til nå, selv om Marius påstår at han gladelig kan leve på Drytech (frysetørket mat).

På dagen har vi hatt i underkant av 20 knop på lens og suste avgårde. På natten har det vært veldig rotete, med vinddreining og endring av seilføring gjentatte ganger. Frustrerende både for den som er på vakt og den som forsøker å sove.

Utseilt distanse 135 mil, 934 igjen.

Dag 9, torsdag 23. mai
Fin seiling på morgenkvisten. Kristin våknet kl 04.30 av en bølge som skylte over dekk, for luken sto på lufting. KLASK rett i ansiktet. Rakk heldigvis å lukke vinduet før en mye større bølge kom, den ville satt en stopper for soving i sengen på et par dager. Marius fikk den eneste bølgen som har skylt over cockpit i dag rett på seg og ble klissvåt. Men lot ikke stemningen påvirkes mer enn at han vartet opp med kanelboller.

I dag har det vært seilvind hele dagen, så på ettermiddagen kunne vi se på film sammen inne, og gå ut og se etter skip hvert kvarter.

Utseilt distanse 140 mil, 794 igjen.

Dag 10, fredag 24. mai
I natt har det vært mye frem og tilbake med vinden. Vi tok i to rev i storseilet i går fordi det var meldt opp til 24 knop. Det kom ikke, isteden var vi til tider nede i 6 knop, generelt rundt 9. Vi motorseilte litt og tok ut revene. På morgenkvisten ble det kryss og vi styrte begge med slag frem og tilbake flere ganger på hver vår vakt. Siden vi har kutterstaget spent frem, så henger forseilet seg opp i staget når vi slår. Da tar det for lang tid før vi får vind i seilet og mister styrefart. Så begynner autopiloten å pipe fordi den ikke har nok fart til å styre kursen. Slår på motor for å få fart, vind kommer i seilet, båten begynner å krenge og da piper motoren fordi den ikke får kjølevæske når vi krenger. Festlig. Og den som sover må flytte seg fra side til side i forpiggen for og ikke ligge i lo og dermed i "nedoverbakke". Greit var det at begge fikk oppleve det like klønete. Det er ikke alltid bare greit å være alene 18 timer av døgnet, kun de andre 6 timene er vi begge våkne og tilgjengelige samtidig.

På dagen var det endelig nærmest skyfri himmel og deilig vær, selv om det blir kaldere når vi får vinden imot. Det er meldt kryss de neste to dagene så det er bare å venne seg til å ligge på skrå. Etter at diverse alarmer hadde gjort sitt for å forstyrre sovefreden gikk også MOB-alarmen (mann over bord) når Marius skulle sove for siste gang. Den gir falsk alarm ved ujevne mellomrom, ca. en gang i uken, og det gir like høy puls for den som sover hver gang.

Vi får bankekryss og møkkavind som kommer rett i mot oss i forhold til retningen vi skal i. Det gjør at vi må gå 30 grader av kurs enten den ene eller andre veien når vi krysser i mot, det er endel motstrøm og bølger i mot så vi stamper avgårde i sneglefart, samtidig som vi har hele 35 graders avdrift som fører oss enda lengre i feil retning! Har nesten ikke kommet noe nærmere målet i dag. Det er meldt at dette været skal holde seg frem til i morgen kveld. Det er ikke særlig artig, vi er i ferd med å bli sprø allerede. Etter 10 dager seiling, med 6 døgn igjen ca., er vi ikke klare for å ta så store omveier.

Vi fikk besøk av delfiner et par ganger i dag, det var i grunn det eneste hyggelige denne dagen.

Utseilt distanse 113 mil, 681 igjen.

Dag 11, lørdag 25. mai
Rett etter midnatt ser det ut til at vi kun har kommet ca. 30 nautiske videre i forhold til mål, siden klokka 13 i går. Vi har jo selvfølgelig seilt mye lenger enn det, men på kryss og tvers, slik at det ikke gir noen som helst effekt. Blir spennende å se hva dette døgnets distanse blir når klokka blir 13 i dag. Det blir i hvert fall ingen rekord, men nå har bølgene roet seg noe, slik at ikke båten slår så mye i mot og mister all fart. Kanskje det også er mulig å få sove på neste hvileperiode?

Marius våknet til et brak klokka 01, da bestikkskuffen hoppet ut av sporet sitt og deiset i gulvet på le side med et smell. Låsen på skuffen var klikket ordentlig inn, så den har nok sakte men sikkert sklidd ut av låsehakket med all bankingen fra bølgene. Bestikket ble fisket raskt opp og lagt i skuffen. Det får vaskes i morgen når solen har stått opp.

Utover natten dreide vinden noe i riktig retning og vi går "bare" 40 grader nord for Asorene. Vi får trøste oss med at vi får lagt noen mil bak oss i retning nord, selv om vi skal veldig mye lenger øst. I morgen er det fullmåne og i natt så månen trill rundt ut for en lekmann. Helt skyfritt lyste månen som en lyskaster i tv-studio og himmelen på motsatt side så blå ut istedenfor svart. Det var nesten ikke en stjerne å se på grunn av lyset, og nede i sjøkøyen i salongen måtte vi ha på sovemaske foran øynene fordi man ble blendet av månen. Helt nydelig syn, dessverre vanskelig å ta bilde av.

Marius fikk et flott hval-skue da han satt ute i cockpit og slappet av. Fikk først følelsen av at det var et skjær i nærheten for det var noe i sidesynet (de er få skjær på 5000 meters dyp!). Et par meter ved siden av båten lå en diger hval i vannskorpen og slappet av. Han klasket halen i vannet og viste deretter frem finnen sin. Etter middag kom en skilpadde drivende forbi oss.

Utseilt distanse er kun 78 mil dette døgnet og vi har 603 igjen. Det var et slitsomt døgn for lite nytte!

Dag 12, søndag 26. mai
Vi seiler fremdeles på kryss og har 40 graders vinkel nord for Asorene. Det er meldt om mindre vind i løpet av natten og vi kommer ikke til å bli lei oss om vi kan/må slå på motor og dermed kan gå rett mot mål isteden for å holde på som dette. Det blir mange ekstra mil og mye ekstra tid og vi er modne for å komme frem.

Klokka 05 hadde vinden dreid såpass at vi ved å ta et slag kunne gå noe nærmere Asorene, men da var også vinden løyet såpass at det var på tide med motor. Bak oss kom etterhvert en seilbåt, det er første gang vi ser siden dagen vi dro fra Bermuda.

Det er noe tull med motoren. Vi slår den på, ruller inn forseilet og etter to minutter så piper en alarm. Motoren har gått varm! Og det skjer flere ganger. Dermed har vi i dag seilt på kryss i veldig svak vind hele dagen. Går i mellom 2 og 3 knop, 30 grader av kurs. Det blir nok et døgn med dårlig fremdrift! Dette er veldig frustrerende!

Plukket opp noe som kan være en danbouy. Det er flere båter som er savnet på havet i dette området nå, og vi lurer på om det er kan være fra en av dem. Vi så også toppen av stangen tidligere i dag. Sendte mail til Horta marina om sted og tid.

Utseilt distanse er 89 mil, 514 igjen. (Utseilt distanse i dag og i går tilsammen er bare litt mer enn hva én god dag gir). 
Toppen av stangen ses først.

Danbuoy eller markør for fiskere?

Full av geledyr i skjell.

Stangen festes på hekken og tas med til Horta.

Finner stor fender med tau i vannet. Mye rart som driver på denne seilasen og vi seiler bort til alt.
Dag 13, mandag 27. mai
Fra i natt har det kommet flere skip og seilbåter, så det er tydelig at vi begynner å nærme oss sivilisasjonen.

Ved å slippe godt ut på storseilet så vi ikke fikk noe som helst krengning, gikk det etterhvert greit å gå for motor gjennom natten. Vi har til stadighet en drøy knop motstrøm og kommer ikke over 3 knop. ETA (estimated time of arrival) står om fem dager, for tredje dag på rad! Det sier litt om fremdriften og farten de siste dagene.

Har hatt ekstra utkikk hele natten på grunn av funnet av danbouy og tre andre elementer flytende i vannet tidlige på dagen i går. Ingen av oss har sittet nede eller lenge i ro, men tittet aktivt ut nesten hele tiden. Tanken om at det kan være flere spor av de savnede der ute et sted merkes på kroppen når man er like langt til havs selv.

Ut på formiddagen aksepterte båten litt krengning selv om vi gikk for motor og vi kunne stramme inn storseilet litt. Det ga en ekstra puff, 1,5 knop, og ETA står plutselig på 3 dager. Sweet! Det er meldt om lite vind de neste to døgnene, så dette blir nok fremkomstmåten så lenge motoren er samarbeidsvillig.

Klokka ett fikk vi god nok vind til å slå av motoren og seile i riktig kurs til Asorene! Hvert minutt med god fart for seil er topp, slik at vi ikke går tom for diesel før vi er fremme. Seilte frem til syv, så en time motor før vi igjen kunne seile frem til halv tolv. Motor resten av natten. Og vi som trodde dette var en seiltur?

Utseilt distanse 87 mil, 427 igjen.

Dag 14, tirsdag 28. mai
Endel vind på natten, men rett i mot, så vi gidder ikke seile for det lønner seg ikke. På formiddagen er det lite vind og heldigvis lite bølger imot. Har gått for motor hele dagen - igjen.

Har styrt med satellitt-telefonen flere ganger i dag. Plutselig så nekter den å koble seg opp på mail. SMS-funksjonen fungerer, så vi har sendt SMS hjem for å si at alt er ok.

På starten av natten er det helt overskyet og dårlig sikt. Ingen måne eller stjerner som kan lyse opp litt og horisonten virker uklar. Endel andre netter når det har vært bra sikt har vi kunnet sitte nede og se på film og så gå ut og sjekke hvert kvarter. Nå må vi omtrent sitte og stirre ut i intet konstant, siden vi ikke vet hvor lang sikten er, og nå som vi nærmer oss Asorene mer og mer vil det være flere seilbåter rundt oss. Vi har ikke sett noen i løpet av dagen i dag, men hørt flere på VHF. I motsetning til skip, har ikke nødvendigvis fiskebåter og seilbåter AIS sender, og eventuelt ikke nødvendigvis skrudd den på.

Utseilt distanse 105 mil, 322 igjen.

Dag 15, onsdag 29. mai
Har hatt en puff i storseilet i løpet av natten, slik at gjennomsnittsfarten har vært litt bedre. Det har vært kjempefint. Får fremdeles ikke sendt mail. Forsøkte og sendte SMS til værmelder, så vi får se om vi får værmeldingen på denne måten. Uansett er det bare 250 mil igjen, så det er ingen stor krise resten av turen, men vi vil jo gjerne at den skal fungere på overfarten mellom Asorene og England. Dessuten er telefonen lånt og det er ikke noe stas å levere tilbake noe som ikke er i topp stand.

En flokk delfiner kom på besøk på morgenkvisten. Dette var en annen type enn sist, de er relativt små og har markant todeling av fargen på rygg og mage.

Midt på dagen har vi fremdeles fart mellom 4 og 5 knop, og ETA på iPad-kartet har nå begynt å telle timer til ankomst. Vi holder oss jevnt under to døgn til vi er fremme! I dag fikk vi tatt en etterlengtet dusj, siden vi ikke trenger å spare så mye på vannet lenger.

Stemningen i leieren var heldigvis på topp, da vi fant ut at det var noe problem med toalettet. Sikkert en enkel sak, håpet vi, og skrudde fra hverandre pumpen for og eventuelt skulle smøre litt eller skifte en pakning. Men da det ikke hjalp, så vi at tanken var stappfull, noe den ikke skal være siden lukkeventilen ut til sjøen er åpen. Toalettet er med andre ord potte tett! Vi åpnet på ventilen ute og fikk lettet litt på trykket i tanken, så den slipper å eksplodere (!). Deretter bet Marius i det sure eplet og spente på seg dykkemaske og svømmeføtter og hoppet ut i sjøen for å forsøke å stake ut ventilen under vann. Et tappert forsøk som dessverre ikke fungerte. Mer passende verktøy enn en avkappet hageslange må nok til. Heldigvis er det bare to dager igjen før vi er fremme! Ironisk nok spilte vi et spørrespill som heter Idiotkunnskap tidligere på dagen, et spill med rariteter og fun-facts, og der kom spørsmålet "hvor mange ganger i døgnet går et gjennomsnittlig menneske på do?". Seks ganger fikk vi vite. Det gis midlertidig dispensasjon fra regelen om at det ikke er lov å tisse over ripa fra denne båten. Litt kjekkere å være gutt de neste dagene.

Utseilt distanse 108 mil, kun 214 igjen.


Marius i sjøkøya, her har været stilnet så vi ligger ikke lenger på skrå.






 Dag 16, torsdag 30. mai
Da vi dusjet bak på hekken i går, kom det vann i bøtta som danbuoyen står i. Sjødyret (hundrevis av skjell med et gele-dyr inni hvert av dem) fikk da vann på seg og skjellene har nok begynt å åpne seg, og nå stinker det død og fordervelse ute! Mørkebrunt vann i bøtta, må tømme det ut når begge er våkne, for stangen er for tung til å holde bak båten alene. Fytti rakker’n!

For første gang kan vi si "når vi kommer frem i morgen...". Det er skikkelig deilig. Stemningen blir lystigere jo lengre frem vi kommer, så det er tydelig at vi er klare som egg begge to. Marius disket opp med kanelboller på formiddagen.
Ser mange manetbabyer i vannet. Et kort besøk av delfiner, ellers en veldig rolig dag. Fikk kontakt med All-Linn på VHF på kvelden. De er 10 mil lengre fra Faial enn oss, så selv om vi ikke ser dem, er de der ute i nærheten. Kanskje vi ser lysene deres i løpet av natten eller at de feier forbi oss på morgenkvisten. De motorseiler også og har sterkere motor enn oss. Dermed skal de ta oss igjen på et tidspunkt. Artig at vi kommer så likt frem, siden vi dro samtidig men likevel ikke har sett hverandre siden første kvelden.

Utseilt distanse 104 mil, 110igjen!!

Dag 17, fredag 31. mai
I nattemørket hadde vi en gruppe med delfiner ved siden av oss. Morilden gjorde at vi kunne se dem svømme og hoppe. På sydsiden av Faial kalte Water Music, en annen seilbåt, oss opp. De spurte om vi ønsket at de skulle ta bilder av båten vår, og vi tok også bilde av dem. Da vi kom inn til Horta maina gikk det effektivt og hyggelig for seg på havnekontoret. Og innsjekking hos toll og immigrasjon slo alle rekorder, til vår store glede. Vi fylte diesel likegodt med en gang, selv om det var mye mer fristende å snakke med folk på brygga. Det var festivalstemning i havnen og båtene lå opp til 5 stykker utenpå hverandre.

Vi tok raskt turen opp til Peter Sport Cafe, et av Europas mest kjente steder for seilere. Her er det god stemning hver kveld og vegger og tak er dekket av flagg og vimpler fra forbiseilende båter gjennom årtier. Promise kom også etter og kvelden varte til ut på dagen neste morgen. Det ble ikke gjort mye fornuftig dagen etter!
Innseilingen til Faial

Postman Pat landskap



Quickie i innseilingen til Faial.



En rolig og anstendig start på en lang kveld :)

Rafiki-familien

Etter noen dager fikk vi lyst til og utforske Horta, og dro på hesteridning sammen med de andre. Selve ridningen var ikke noen stor suksess, da hestene enten var i koma eller alt for viltre. Cathrine fra Promise har hatt hest i mange år og er erfaren, men ble kastet av hesteryggen og holdt på å få skulderen ut av ledd. Det var likevel en fin måte å se landskapet på. Faial er en fantastisk grønn øy, med blomster overalt. Landskapet ligner veldig på det vi ser i Postman Pat filmene. Bønder kjører rundt i små gamle lastebiler med melkespann og hund på lasteplanet og på veien kommer en annen gående med kyrne sine. I veikanten står en gammel krok med ljå. Befolkningen er visst ganske fattige, men hus og landskap ser flott ivaretatt ut. Det er helt utrolig billig på Faial og vi blir stadig overrasket over prisene. En helaften ute på restaurant med god mat og drikke frem til stengetid ble 400 kr per pers. Etter en uke i marinaen betalte vi kun 100 Euro! Til sammenligning kostet det 500 kroner per døgn i de kommunale (og dermed billige) marinaene i Miami.

Vi måtte vente på vær et par dager før neste avreise og fikk til sammen en uke i Horta. Det passet utmerket, da rakk vi både å gjøre klar båten for ny seilas, være mye sammen med andre og ha et par dager til å hvile.  

onsdag 5. juni 2013

Bermuda



Turen fra Florida til Bermuda tok en uke og markerte starten på «hjemveien» og vår double handed seilas over Atlanterhavet. Da vi gjennomførte denne turen vestover var vi 3 personer og vi var spente på hvordan det ville være å være 2 personer og kun få 3 timer hvile sammenhengende istedenfor 8 timer. Været og turen var nydelig, så vi hadde en kjempefin seilas! Her er vår dagbok fra reisen.

Dag 1, mandag 6. mai
Vi reiste fra Florida på formiddagen i knallvarmt vær og nesten ingen vind. Vi ble invadert av parende flyvebiller på vei ut fra marinaen og ut til åpen sjø. Kristin fikk lov til å gå ned og lukke luken så de ikke kom inn, mens Marius fjernet minst femti amorøse par fra båten med papir, i tillegg til alle vi viftet bort før de fikk satt seg.

Rett utenfor Floridakysten går Golfstrømmen og vi fikk 2,5 knop medstrøm i starten. Det var topp! Men vi var spente på om vi møter "elefantene" på vei ut. Elefantene er kallenavnet til de store bølgene som Golfstrømmen lager. De er markert i kartet noen mil utenfor kysten og vi må krysse området på vår vei, men vi er ikke sikre på når på døgnet bølgene er størst. Foreløpig har vi relativt korte svell, på ca 2m.

Ut på ettermiddagen begynte vi med vakter for å komme ut av solen. Marius sovnet litt på sofaen og etterpå poppet vi popcorn og så på film på hver vår frivakt. Først klokken halv åtte kom vinden og vi kunne skru av motoren. Sjøen var da veldig rolig og fin, og vi møtte ingen elefanter. Vi nærmer oss nordvestlig hjørne av Bahamas og har kurs nesten rett mot Bermuda. Til nå har vi hatt en gjennomsnittsfart på seks knop, men det vil kanskje synke litt siden vi ikke får puff fra Golfstrømmen lenger.

Klokka  23 på kvelden har vinden dreid til aktenfor tvers og økt til 18 knop. Vi koster avgårde i åtte knop og ser en fremdrift som er mye raskere enn det vi hadde forventet da vi så Floridakysten forsvinne bak oss med motordur i bakgrunnen.


Stor flokk med pelikaner i utseilingen fra Florida.

Endelig kan vi heise storseil!
Dag 2, tirsdag 7. mai
Atlanterhavet ønsker oss velkommen tilbake og byr opp til dans.

På Kristins første nattevakt fra 23 til 02 skyet himmelen over og ble beksvart. Vinden holdt seg stabil og kun et lite regnskyll kom, så det virket som at været skulle passere bak oss. Men da Marius kom på vakt klokka 02 tok det ikke mange minuttene før vinden dreide frem og tilbake raskt og et sidelengs styrtregn kombinert med sterk vind satte inn. Da måtte alle mann på dekk og søkkvåte styrte vi båten og fikk seilene inn etter en god halvtime. Det var så mange vindkuler med skiftende vindretning at vi måtte vente på et lite "vindu" for å ta ned storseilet. Etter halvannen time kunne Kristin igjen rusle til sengs, mens Marius satt oppe til klokka syv. Heldigvis tok det ikke lang tid før motor kunne skrus av og forseil rulles ut. Vinden var nå helt platt (rett bakfra) noe som gir fare for ufrivillig jibb. Vi ventet dermed med å heise storseil igjen til begge var våkne og satt på en preventer. Marius våknet fornøyd da han oppdaget at han fikk sove i nesten 5 timer istedenfor de utmålte tre timene, takket være en bunke A-magasiner donert fra Erika Parker.

Etter ett døgn har vi nå seilt 136 nautiske og har 754 igjen. Vannet har allerede gått fra 28 til 24 grader! Det er tydelig at vi kom øst for Golfstrømmen da vi passerte Bahamas.


Dag 3, onsdag 8. mai
Rolig og fin natt. Måtte starte motor i går kveld, men fra 05-tiden i morges kunne vi seile igjen.

Hele dagen og kvelden har vi hatt slør og mellom 11 og 18 knops vind. Det gir god flyt og en veldig behagelig seilas. På dagen satt vi inne mer eller mindre hele tiden og så på film på PC-en. Det høres kanskje rart ut for de som sitter hjemme eller de som endelig har fått noen timer i båt nå som våren har kommet, men dagene her blir lange når båten seiler seg selv (og godt er det, vi vil heller kjede oss ennå være utslitte) og det er stekende varmt ute i solen. På nattevaktene, fra 20.00, sitter vi ute. Da er det mørkt og mye regnvær og dermed dårligere sikt. Så da blir det podcaster og musikk som vanlig, og dagens dose frisk luft dekkes. Det er endel lyn om natten, men hittil har vi hatt det på god avstand.

Det siste døgnet har vi seilt 114 mil og har nå 640 igjen.

 
Dag 4, torsdag 9. mai
Ut på morgenkvisten begynner vinden å bli litt lettere og vi balanserer mellom å slå på motoren eller ei. Ved vaktskiftet klokka 05 er stemningen fin, men vi er begge enige i at vi liker best å få sove hele natten gjennom.

Vi har seilt på slør med vinden fra syd siden i går, men ut på dagen kom en 180 grader vinddreining, så vi fikk svak slør fra nord. Det skal være lite seilvind de to neste dagene, så ikke overraskende har vi motorseilt hele dagen. Det er akkurat nok vind til at seilene står i tillegg, men uten motor ville vi gjort 1-2 knop. Mandag kveld er det meldt en front med sterk vind og vi ønsker å komme frem før det.
Det siste døgnet har vi seilt 135 mil og har nå 505 igjen. 

Dag 5, fredag 10. mai
På nettene er det mye lyn i horisonten. I natt var det et område med lyn rett foran oss og det ga en pest eller kolera situasjon. Været var langt unna og over et relativt bredt område foran oss. Dermed ville vi måttet gå en ganske lang omvei for å komme unna. Hvor lenge er det lurt å gå rett i mot før det er for sent å styre unna? Og selv om vi ikke ønsker å havne midt i et område med lyn, så har vi det travelt om vi skal rekke å komme frem til Bermuda før mandag kveld. Og det dårlige været vi ser nå er kanskje mindre enn det været som setter inn over helgen? Vi har lest at man kan bli nektet å seile inn til Bermuda om natten. Om man ankommer etter mørkets frembrudd kan man få beskjed om å ankre på "utsiden". Der er det mye dårligere ly slik det ser ut på kartet. Det er med andre ord vanskelig å vite om vi skal fortsette rett frem eller om vi da går i fella. I tillegg er man ganske alene i vurderingene, for man kan ikke vekke hverandre til stadighet, og for å kunne delta i en slik beslutning så må man våkne helt og komme opp en stund for å observere selv. Det ødelegger nattesøvnen og gir et lite uthviltmannskap, noe som er ugreit på så lange passasjer. Hmmm.

Vi rakk aldri frem til området med lyn. Det virket som det også beveget seg fremover, selv om vinden var rett i mot oss. På morgenkvisten lysner horisonten i kalde vinterfarger, som den alltid gjør frem til solen kommer opp og maler himmelen rød. En ensom delfin kom og svømte rolig ved baugen.

Vannet har blitt enda en grad kaldere og er nå på 23 grader og for første gang siden Biscaya antakeligvis, så ser vi brennmaneter i vannet. Vi trodde først det var de små bustete tangklasene som flyter overalt i vannflaten når man er ute på dypt hav. Rett etterpå så vi et par små bobler i vannoverflaten. Vi har sett dem før men ikke visst hva de var for noe. Men så kom en mye større en, på størrelsen med en manns hånd og var blå i bunn med en gjennomsiktig oppblåst kropp om fløt over vann. Dette er Portugisiske krigsskip, manetene som er utrolig smertefulle å brenne seg på. Senere ser vi første og eneste seilbåt på turen, men de seiler i retning mot USA.

Det siste døgnet har vi seilt 113 mil og har nå 391 igjen. Håper å få vind i natt, slik det er meldt, for med denne farten er vi ikke akkurat en racerbåt. 


Portugisiske krigsskip

Slike tangklaser er det fullt av på havet! God mat for langveisreisende skilpadder.

Skjell fra en uheldig flyvefisk.
Dag 6, lørdag 11. mai
Vi fikk god vind i går og kostet avgårde i mellom 6 og 7 knop om natten. Ut på morgenen forsvant vinden og vi måtte igjen gå for motor, noe som var dumt da siste værmelding sa vi skulle ha vind. Heldigvis kom vinden litt tilbake og vi motorseiler igjen. Hadde ikke værmeldingene for mandag vært så truende, ville vi kun seilt, men vi har ikke mulighet til å komme en dag senere på denne etappen.

Hjemturens første kanelboller ble servert da Marius sto opp. Det skulle være slør i dag, men fikk kryss hele dagen. Da sover vi dårligere for det er mer bevegelse i båten som smeller mot bølgene og det ruller mye. Vi blir stadig slengt i veggen når man våkner og står opp. Herlig.

På kvelden hører vi Bermuda radio på VHF, godt over 200 mil unna. Det er litt av en rekkevidde! Vi hører ikke båtene de snakker med, for de har ikke samme antennekapasitet. Vi har lest at man skal kalle opp Bermuda radio når man er 50 mil unna for å identifisere båten, så vi vil nok høre mye snakking på VHF fremover.

Utseilt distanse sist døgn 124 mil, 264 mil igjen.

 
Dag 7, søndag 12. mai
Vi seiler fremdeles på kryss og har ca. halvannen meter bølger som kommer skrått inn forfra.

Kristin sklei og slo kneet til blods da hun skulle legge seg. Båten krenget mye og det er lett å glemme seg i et sekund når man tar av skoene og står sokkelesten et kort øyeblikk for å krype oppi sjøkøya. Så etter to timer kom det en bølge og slo inn over båten. Vi hadde glemt å lukke midtluken. Den står nesten alltid på 1 cm oppe for å få litt luft, siden den er nesten helt beskyttet av jollebagen. Men bølgen skylte inn og landet rett i fanget til en sovende Kristin! Heldigvis hadde vi nå tatt frem sommer-dyne istedenfor pledd, og den tok i mot vannet slik at ikke hele sofaen ble våt. Kristin kunne dermed sove videre under dyna en halvtime mens Marius tørket hele gulvet, og han kunne legge seg med tørt teppe etterpå.

Etter en kort runde med motor på morgenen tok vinden seg opp på formiddagen. Med 15 knop vind på kryss måtte vi reve storseil og ta opp hardværsfokka. Tydelig at været er i gang med å komme. Bølgene tok seg opp og ble krappere og større, så båten slår. Det er klønete å bevege seg rundt.  Det går helt fint, men det er også helt ok at ikke hele turen har vært slik.

Vi stilte klokken en time frem for å komme på Bermudatid. Det har tydelig blitt lysere morgener.

Utseilt distanse siste døgn 140 mil, kun 124 igjen! 


Akkurat våknet og en kald bølge skyller over oss.

Au au på kneet.

Marius sover i sjøkøya.

Dag 8, mandag 13. mai
Vi kaller opp Bermuda radio 35 mil før øya for å identifisere båten. Får beskjed om å ringe tilbake om 10 mil. Ved 25 mil unna gir vi opplysninger om alt fra antall personer om bord, til utstyr som satellitt-telefon, EPIRB og hvor lenge vi skal bli på Bermuda.

Vinden tar tatt seg opp til 17 knop, men får bølger og vind inn fra siden når vi seiler rundt mot østsiden av øya, og det er lettere å sove på runde to. Vi er spente på hvordan det blir å ankre opp i denne vinden og hvor trangt det er i St. Georges Bay.

Ved ankomst inn til Bermuda ser vi flere båter med ARC-flagg og forstår raskt at vi har kommet samtidig som ARC-Europe. Håpet om å ligge i en av de små marinaene mens været skal forbi, forsvinner raskt. Rett utenfor costums-kontoret er det et skjermet område med plass til 12 båter, der tre og tre liger utenfor hverandre. 

Bermudas flagg.

Kristin gikk rett til «costums» (toll og immigrasjon) for å sjekke inn, mens Marius gikk de 20 meterne bortenfor for å forsøke å sikre oss en plass her. Med en gang Kristin kommer inn på kontoret får hun spørsmål om hvor resten av mannskapet er, og da hun svarer er reaksjonen at Marius må komme med en eneste gang, ellers blir han arrestert! Hittil er det kun i USA at alt mannskap må stille ved innsjekking, så vi ble litt overrasket (og i USA har man 24 timer på seg før man må sjekke inn). Kristin startet straks å ringe Marius, for det var ikke engang tillat å gå utenfor og rope på han. Marius står bare noen skritt utenfor, men hører ikke telefonen da han har møtt på All-Linn og Promise som det viser seg at ligger akkurat her vi ønsker oss plass. Etter fem ubesvarte anrop og en SMS med "kom hit NÅ", så går tollvakten resolutt ut for hente Marius, og siste beskjed før han går ut av døren er at Marius skal i arrest! Vi har seilt i 7 døgn, vært oppe siden 05 og ikke spist frokost enda klokken er 11. Fin start på oppholdet dette her. En sint dame på tollkontoret tar passene og papirene våre og sender Kristin tilbake i båten for å vente på at de har funnet Marius. Etter noen minutter er den strenge mannen og en noe forvirret Marius tilbake. Marius er litt lattermild, men får straks beskjed om at her får vi bare legge oss helt flate og la sinna mann være så streng han bare vil. La oss ikke gi han muligheten til å lage et eksempel av dette. Kristin beklager i det uendelige på vegne av båten og blir hudflettet av tollvesenet en stund til, for hvordan kan en kaptein bare la mannskapet gå fritt i land på denne måten? Her er de nok mest vant til en betalt skipper og mannskap som bare gjør som de blir fortalt. Vi deler derimot rimelig likt på alle oppgaver, så det er ingen som gir eller får tillatelse til noe.

Neste båt som kommer inn er tre franske gutter omtrent på vår alder. Vi står på dette tidspunktet og fyller ut immigrasjons- og tollpapirene sammen med en mye roligere og til og med hyggelig tollvakt, og sinna mann hisser seg igjen opp fordi den franske båten ikke la seg til costums-bryggen raskt nok etter hans mening. Han drar så skipperen ut av kontoret og skjeller han ut foran hele bryggeområdet. Franskmannen er litt klønete og forsøker å forklare seg, siden sinna mann tross alt spør en rekke spørsmål. Vi forsto raskt at det kun var underkastelse han var ute etter, ydmykende og utrolig irriterende som det nå var. Men franskmannen forklarte seg så godt han kunne og da tente sinna mann. "Er du frekk med meg? Er du frekk med meg?" Dette gjentok han flere ganger. Først kom truslene om å sende franskmannen i fengsel. Deretter hisset han seg såpass ut at han ropte "Leave Bermuda! You are not allowed to check in here, leave immediately". Å be noen forlate Bermuda på dette grunnlaget er rimelig ekstremt, siden det tar en uke å seile til USA og Karibia og hele to uker å seile til Asorene. Franskmannen forsto da endelig at det var lurest ikke å si et pip på en stund og deretter beklage seg som best var. Etter at sinna mann hadde ringt opp Bermuda Radio og fått bekreftet at franskmennene ikke hadde vært frekke i kommunikasjonen på VHF, fikk de omsider sjekke inn og ble ikke arrestert.

Etter tidenes lengste og utriveligste innsjekking fikk vi bekreftet at alt av marinaer var proppfullt, så vi fant oss en fin ankringsplass. Litt lunsj, en time soving og en lang gjøreliste ble gjort, før vi satt jolla på vannet og dro inn for å treffe de andre til middag. Det ble et veldig hyggelig gjensyn med Promise og All-Linn. Det viste seg at vi alle hadde planer om å reise videre på onsdag, så vi var sammen på kvelden begge dagene og formiddagene ble brukt til proviantering, dieselpåfylling og annen klargjøring av båt.

Vi fikk ikke sett så mye av Bermuda på disse to dagene, men St. George var en veldig koselig by og er visst også oppført på UNESCOs verdensarvliste. Her var det små, gamle velholdte hus i kardemommestil og alle lyktestolper hadde en strikket "strømpe" rundt stolpen som pynt. 
Pynt på alle lyktestolper i "Kardemomme by".

Middag med Promise, All-Linn og Bliss.

Ved utsjekk fra Bermuda kom den sinte vakten inn litt etter at vi hadde kommet på kontoret og stilt oss i kø. Foran oss var tre unge engelskmenn som hadde kjøpt båt i Florida og skulle seile båten tilbake til England. De hadde ikke kalt opp Bermuda Radio på vei inn til øya og heller ikke kommet umiddelbart til innsjekk ved ankomst kvelden før. Den sinte tollvakten forsøkte å smigre seg inn på oss ved å spørre om vi hadde hatt et fint opphold og småpratet om hvor vi skulle videre. Men da han hørte om disse engelskmennene fra den andre båten, tok han straks over saken fra sin kollega og kjeftingen var i gang. Vi fikk sjekket ut raskt og greit, men da vi skulle kaste fortøyningene kom to av de engelske ut og så bekymret ut. De var vist tilbake til båten, men skipperen ble holdt tilbake på kontoret. De sier han skal havne i fengsel, fortalte de. Lite overrasket fortalte vi om vår "velkomst" og ga dem tipset om å legge seg helt flate og håpe på det beste. Vi lurer fælt på hvordan det gikk til slutt, og hvor mange år det tar før den sinte mannen får hjerteinfarkt.