Frankrike

Etter å ha seilt 100 nmil nærmet vi oss innseilingen til L’Aber Wrac’h etter 20 timer som planlagt. Det var en fin og rolig natt. Som vanlig har Marius første nattevakt, fra ca halv tolv til halv fire om natten. Deretter står Kristin opp og har vakt til åttetiden. Da Marius sto opp ble det litt skravling ved soloppgang og Kristin fortalte at «her kan man bli lurt til å tro det er delfiner for det er så mye sprett i vannet». Selv om det var lite bølger så var det en del liv i vannet. Mens vi snakket om dette, satt Kristin lent bak på rekkewiren (gjerdet rundt båten) og tittet fremover for å passe på hvor vi kjørte. Vips så kom det noe som lignet en liten finne! Kristin spratt opp og løp frem i baugen. DELFINER!! Marius løp etter og jammen snakket vi ikke om sola, for her kom en gjeng med delfiner for å hilse på. Seks stykker ble det til slutt og de fulgte oss i rundt 20 minutter, hoppet og svømte om kapp med båten. Helt fantastisk!

Våre første delfiner!

Flaggheising Frankrike

Vel fremme i L’Aber Wrac’h tok vi en titt på den lille byen og ventet på at gjengen fra Promise skulle ankomme. Ut på ettermiddagen seilte de inn og en trivelig ankerdram ble delt. Det viste seg at Marte fylte år 

denne dagen, så vi dro ut og spiste blåskjell og crepes! 

S/Y Promise

Martes bursdagsmiddag.

Dagen etter satt Promise kursen mot Brest, stedet de hadde som utgangspunkt for å krysse Biscayabukten. Vi satt oss heller Camaret-Sur-Mer som mål, da vi hadde fått høre at dette skulle være et nydelig sted.  Vi hadde en veldig fin seilas, med kryss og passelig vind hele veien og ankom rundt nitiden på kvelden. Siden det var sent og vi ikke hadde mer mat som fristet i båten, fikk vi et herlig skalldyrsmåltid i land. Her lærte vi at man ikke skal si snegler til det som ligner veldig på snegler, når man snakker med franskmenn. Men godt smakte de, uansett hva man velger å kalle småtassene.

Skalldyr! Og de små kompisene i front heter ikke snegler..!

Dagen etter oppdaget vi en svensk båt i havnen. Artig at når man først har truffet skandinaviere, så er det plutselig flere av dem på samme tid. Vi gikk over og hilste på, og endte med en lang og trivelig kveld med prat om været (som ekte sjøfolk) og livet på tur.

Tommy og Mona Lisa.

Vi lå et par netter lengre enn planlagt i Camaret på grunn av mye vær. Vi ønsket å handle mat i det lokale supermarkedet, men her var det siesta – lunsjstengt i 2,5 timer midt på dagen. Jammen var bensinstasjonen stengt også, så gass måtte vi også vente med. Siestaen bidro til at vi rakk å spise et utall med crepes, noe man visstnok ikke blir lei av. Camaret-Sur-Mer ligger innenfor et flott klippelandskap, så da finværet meldte seg igjen, fikk vi en kjempeflott gåtur og endelig beveget oss i flere timer i strekk. Til tross for en liten joggetur i ny og ne og det at man må bære alt man handler inn, er langturlivet mer stillesittende enn man kunne foretrekke til tider. 

Gammel kirke i Camaret.

Flotte båtvrak.

Crepes!

Siesta er ikke alltid like kjekt..

Fine strender i Camaret.

God utsikt fra toppen.

Og surfebølger!

Da vi kom rundt klippene satt vi oss for å nyte utsikten...

..men jammen kom ikke noen gamle damer og satt seg rett forran oss!

Vi kjøpte en hel handlevogn med vin - men i litt mer praktiske forpakninger enn denne.

For å dra videre sørover måtte vi gjennom en passasje – Raz de Sein - der det kan komme veldig store bølger, på samme måte som ved Guernsey. Med kjempesurfen vel i minnet, hørte vi på råd fra pilotbøker, wikipedia og kart og satt avreisetidspunktet til «slakt vann». Dette er øyeblikket da tidevannet snur og da skulle man være trygg for bølgene. Vi bestemte også at et slikt område ville vi passere i dagslys. Fra Camaret-Sur-Mer var det 20 nautiske mil til Raz de Sein, noe som utgir 4 timer med vår gjennomsnittsfart på 5 knop. Det skulle være slakt vann kl 07.45. Med litt buffer bør vi være der kl 07.30 (det var bare et 15 minutters vindu med slakt vann) og vi ville heller komme for tidlig og skru ned farten om nødvendig.

Kl 03 sto vi opp. Det hadde blåst mye på kvelden, så vi ville sjekke været før vi dro for å se om det stemte som meldt. Det var stjerneklart og 15 knop vind – og grønt lys for avreise. Det gikk overraskende fint å stå opp, men etter en stund ble Kristin skikkelig trøtt. Vi hadde en del medstrøm som gjorde at vi måtte skru farten helt ned, så vi ikke skulle komme frem i mørket og med strøm i vannet. Uten fart begynte båten å rulle veldig i bølgene og gjorde det lite trivelig å være i båten. Klokken halv åtte lysnet det endelig og vi kunne sette opp farten gjennom Raz de Sein. Det var helt umerkelig at dette er et fryktet område, men det er nok fordi vi valgte riktig vær og tidspunkt. Etter Guernsey har vi veldig respekt for store bølger.

Vel forbi heiste vi seil og kunne starte med vakter. Siden Kristin satt og duppet allerede, fikk hun legge seg først. Etter en drøy time søvn våknet hun og 5 minutter senere kom en diger delfinflokk til båten. Stilongs og jakke ble hevet på og ute danset sikkert 20 delfiner i baugen. Vi klarte å telle til 12 stykker, men etter det ga vi opp for de var overalt! Etter et drøyt kvarter var de ferdige med å svømme om kapp med oss (de er desidert raskest) og hoppe og vise seg frem. Vi var yre av å klappe, plystre og hyle.( Spesielt klapping så ut til å få dem til å hoppe). Tidligere på morgenen hadde vi snakket om at Frankrike får så mye mer skryt enn de andre landene man seiler i og vi var begge enige i at det har vært veldig flotte steder hele veien. Men etter denne sirkusgjengen er også vi med på å plassere Frankrike helt på topp. I hvert fall med hensyn til naturopplevelser og mat!

Link til delfinvideo på youtube http://www.youtube.com/watch?v=uXqDjaW5wu4&feature=share

Målet for denne dagens seilas var øyen Belle Ile (den vakre øyen). Etter at jubelen fra delfinopplevelsen hadde senket seg kom det et utall med sitronsommerfugler, enda vi var langt ute på sjøen i området Archipel des Glenan. De fulgte oss lenge og vi kunne ikke forstå hvor de kom fra. En av dem ville bli bedre kjent med oss og satte seg til å hvile på foten til Kristin. Vel fremme på Belle Ile la vi oss utenfor havnen Sauzon. Dette er første gang vi ligger på svai (fortøyd til en bøye) istedenfor å legge til i havn, hittil på turen. Det pleier å være veldig hyggelig, men i dette området var det så mye rulling fra bølger at frokostblandingen holdt på å lande i fanget flere ganger. Ingenting ble stående der vi plasserte det. Inne i havnen fikk vi internett og da vi sjekket været så vi at det var veldig fint vær for å seile over Biscayabukten. Vi hadde planlagt å dra innom La Rochelle på veien, men siden Biscaya er et området kjent for mye dårlig vær, og man skal seile i minst to døgn i strekk, er det viktig å dra når været tillater det. 

Vi reiste fra Belle Ile i fint vær, nesten uten vind, så hele den første dagen og natten gikk vi for motor. Det var noen rare gele-akige greier i vannet i mange timer. De lignet på egg av noe slag, ca 10 cm lange. Noen seilte med strømmen en og en, mens andre var koblet sammen i lange remser på opp til en meter.

Da Kristin begynte på nattevakt så hun plutselig noen mørke striper ute i vannet. Man ser ikke stort i bekmørket, og tok derfor frem en lommelykt og lyste i vannet. Der var det fullt av bitte små brennmaneter i lange strømmer. De var tusenvis! Etter hele Kristins vakt og hele vakten til Marius, så var fremdeles området utenfor båten fullt av dem! Vi ble til og med redde for at de kunne komme inn i vanninntaket til motoren! Det var ganske så store bølger over Biscaya, men siden vi var så langt fra land hele tiden merkes de mye mindre. Bølgene blir veldig lange og slake, og man ser dem best ved at horisonten flytter seg langt opp eller ned, før og etter bølgene. Neste dag kom det litt seilvind og vi heiste spinnakeren. Neste natt ble det en blanding av spridde seil (stort forseil som holdes ute av spinnakerbommen) og motor når vinden løyet. 

Vi har noen regler for nattevakter / nattseiling for å ferdes tryggest mulig. –Man skal alltid ha på redningsvest og være festet til båten med sele. I tillegg har vi på mannoverbord-alarm, som uler dersom vi havner i vannet og således kommer bort fra båten. I tillegg får vi ikke forlate cockpiten når det er mørkt uten å si ifra til den andre. Dersom man er alene på vakt skal den andre vekkes før man gå opp. Dermed seiler vi heller ikke med spinnaker eller gennaker på natten, for dersom vinden endrer seg må man gjerne ta ned seilene raskt, og da rekker man kanskje ikke å vekke den andre. Det høres kanskje omstendelig ut, men når man kun er to personer om bord blir sikkerheten ekstra viktig. 

På nattevakt skrev Kristin ned følgende positive og negative sider ved å være oppe på natten:

+ Stjernehimmelen: Man ser aldri så mange stjerner som når man er langt fra land.

+ Stjerneskudd

+ Fint å få litt tid alene

+ Man glemmer tid og sted: For å holde seg våken i de sene nattetimene må man ty til triks som å synge og danse til popmusikk på iPod. Det er også en fin måte å holde varmen på.

+ Naturopplevelsene: til tider er det rare og flotte ting å se om natten.

- Man er til tider veldig trøtt

-Det blir litt ensomt i blant, når man sitter time ut og time inn i mørket

- Det kan bli litt kjedelig. For at man ikke skal miste nattesynet av for mye lys er det ikke så mye annet å finne på enn å høre på musikk.

­- Det kan være ubehagelig med dårlig sikt. Dersom det er disig er det vanskelig å se horisonten og når man skimter et lys i det fjerne vet man ikke om det er en seilbåt som plutselig er veldig nær, eller om det er et digert skip langt unna.

- Fiskebåter har en lei tendens til og plutselig komme mot oss og gjerne å svinge den veien vi forsøker å gå for å komme unna.

På Marius sin nattevakt kom delfiner og underholdt ham. Det ser ut til at de liker det røde og grønne lyset fra lanternene i baugen. I tillegg var det mye morild i vannet hele veien. Morild er selvlysende plankton, som lyser om natten fordi de tar opp lys om dagen. Veldig fint å se på.

Etter nøyaktig to døgn kom vi frem til Santander i Spania. Her har Marius studert i fire år, så det var et gledelig gjensyn med byen. Ved ankomst til Santander er vi i havn nr 36 på denne turen og vi har seilt ca 1750 nautiske mil. Til sammenligning er strekningen over Atlanterhavet fra Las Palmas til St. Lucia hele 2700 nautiske mil – og er forventet å ta ca 20 dager.

England og Guernsey

Fra Belgia dro vi en kort tur innom Dunkerque i Frankrike. Der kjøpte vi masse god fransk mat, pateer, ost og croissanter før vi tok turen over den engelske kanal til Dover i England dagen etter. Dette er den korteste overfarten mellom de to landene. Dover er kjent for sine hvite klipper og for Dover Castle. Det er en stor havn i byen og ikke så mye mer. En veldig trist og fraflyttet by, der de fleste butikker og et helt parkeringshus sto dødt. Inntrykket av byen ville vært svært dårlig om vi ikke hadde dratt innom slottet. 

Tjuvstarter med litt fransk mat.

Flaggheising Storbritannia.

Innseiling til Dover, med de kjente hvite klippene.

Dover Castle ble bygget på slutten av 1100-tallet av kong Henry II (etterkommer av den norske vikingen Gange-Rolv, via Vilhelm Erobreren). Det tok 5 år å bygge og 3 år å dekorere! Slottet var et møtepunkt og skulle vise rikdom og makt. Interiøret var i sterke spraglende farger, noe som utstrålte luksus, da farger var veldig kostbart og vanskelig å få tak i og måtte skaffes fra flere forskjellige land.Henry II giftet seg med Eleonore av Aquitaine, tidligere kone til kongen av Frankrike og hun var hele 12 år eldre enn han. Sammen hadde de fire sønner (og tre døtre) og Eleonore fikk sønnene til å utfordre Henry II og kjempe mot han om land og makt. Dermed sendte Henry henne i fengsel i 15 år. Symbolet «fleur de lis» er et royalt symbol (kom senere i det franske flagget før revolusjonsflagget, både Henry II og sønnen Richard regjerte over store områder i Bretagne og Normandie) og på bannere / flagg på slottet er dette symbolet for Henry II mens blomsten er symbolet for kona. En stående løve er også Henry II, mens to liggende løver – og deretter tre liggende løver symboliserer Richard da han ble konge (Richard satt i fangenskap i Tyskland en periode, men kom fri og ble igjen konge, da trengte han vel en løve til i flagget sitt).

Slottet er enda i flott stand, og innredet slik det var i storhetsperiodene. Innredningen er gjenskapt, slik at det er lov for voksne og barn å ta på tingene og prøvesitte møblene. I tillegg var de som jobbet der veldig kunnskapsrike og glade i å fortelle. Noen var utkledd, blant annet var kong Henry II der og en del riddere. Barn fikk bli med på en rundtur med utkledde ansatte og måtte knele foran kongen.

Dover castle har blitt utbygget i flere århundrer og et stykke fra Henry II sitt tårn er det gravd underjordiske tuneller som skulle beskytte mot Napoleon på 1700 tallet. Tunellene ble også viktige under 2. verdenskrig da flere operasjoner ble styrt herfra, blant annet en som bidro til å redde 300.000 soldater fra England, Frankrike og Belgia fra et slag i Dunkerque. Tunellene var så hemmelige at selv Churchill ikke fikk komme dit. 

Inngang mot slottetsområdet.

Kjøkkenetasjen.

Digre tønner å lage drikke i, klart for fest.

Festsalen

Soverommene hadde peis, da det ble kalt i slottet. Møbler i flotte farger, og backgammon på bordet. Spillet kan spores hele 5000 år bak i tid.

De fire sønnene til Henry II (de tre døtrene ser man ikke noe til).

Sengen var kledd med pels.

Sjakk, Asiatisk opprinnelse fra år 600.

Veggtepper og flagg med fleur de lis (Henry II) og blomster (Eleonore)

Kongens trone.

Kidsa må knele for kongen og vise hvordan man holder et sverd.

Utsikt over havnen fra tårnet. Slottet kalles nøkkelen til England på grunn av sin strategiske plassering.

Avreise. Utsikt til slottet fra sjøen.

Turen gikk videre kl 18 på ettermiddagen for å dra med tidevannet. Vi seilte forbi Beachy Head og videre til Sovereign harbour, der vi kom frem klokken 03 på natten. Her har de døgnåpent havnekontor siden det er sluser inn til havnen. Utenfor slusene tørker innseilingen på lavvann, men inne i havnen merker man ingenting. Sovereign harbour var et fint område, der de forsøker å få et livlig butikk og kafeområde ved havnen. I tillegg var det kino der, og det var en fin avveksling. Etter en dag i havn dro vi til Brighton i 20 knop vind, som lagde fryktelig rotete sjø. Heldigvis ikke mer enn 20 mil, men det tok mye lengre tid enn nødvendig. Brighton har en usjarmerende sydenlook og imponerte oss ikke noe særlig. Vi hadde planlagt å gjøre en del elektrisk arbeid på båten i England og fikk høre her at jo lenger vest man kommer, jo dyrere blir det. 

Slusen inne i Sovereign Harbour

Beachy Head

Da turen gikk videre i den engelske kanal fikk vi fin seiling med gennaker. Det er mye skip her og litt varierende sikt med tåke som kommer fort, men ikke noe problem. Vi sto mellom Portsmouth og Cowes som neste destinasjon og leste i pilotboken at Haslar Marina i Portsmouth hadde den beste handymannen på elektriske ting i området. Vi bestemte oss for å dra dit og informasjonen viste seg å være korrekt selv om boken er fra 2006. Malcom som bor på sin båt Matahari forsynte oss med diverse verktøy og utstyr vi ikke hadde og utallige råd og vink. På en drøy uke fikk tatt ut det opprinnelige batteriet, satt inn to nye, koblet til vindgenerator, solcellepanel, regulator, ekstra håndsett til VHF ute, satellitt-telefon og i tillegg koblet til saltvannspumpe i byssa og nytt blandebatteri på badet. Vi kjøpte også jolle og motor her til en fin pris. Vi ble litt lei av å ligge på samme sted så lenge men det var veldig godt å få ting i orden. Vi har fremdeles en lang gjøreliste, men ingen ting som må prioriteres lenger. 

Seiler gennaker i fin vind.

No Man's Land Fort, bygget på 1800 tallet for å beskytte Portsmouth.

Nye batterier på plass!

Nytt blandebatteri til venstre i bildet, til høyre kobles både det ene og det andre til kontrollpanelet i båten.

Malcom fikser solcellepanel.

 Da vi endelig kunne dra videre satt vi kursen mot Cowes på Isle of Wight. Dette er seilhovedstaden i England. Her spiste vi tradisjonell engelsk frokost, tittet i mange flotte butikker og tok buss inn til Newport for å kjøpe en haug med bøker siden dette er siste sted der vi kan språket godt nok til å lese. 

Muffinskos i den engelske kanal på vei til Cowes.

Hundevennlige puber på Cowes!

En real engelsk frokost.

Videre bestemte vi oss for å dra innom Guernsey. Guernsey er en selvstendig stat under Storbritannia, som ikke er medlem av EU. Det er et skatteparadis, med tax free shopping og kjent for dyre varer. Vi hadde 90 nmil og 18 timer seiling foran oss så vi lagde både sjokoladekake og pastagryte på forhånd. Turen startet rolig, men det ble en lang natt med mye vind og bølger. Da vi kom mellom Alderney og Guernsey så tok bølgene seg opp ytterligere og vi måtte stadig bytte på å stå til rors, for det var så krevende. Vi så flere båter som dro ut fra Guernsey i retning nordover (altså mot oss) som fikk bølgene i mot seg, de måtte bare snu og dra tilbake. Vi hadde heldigvis bølgene med og hadde til tider stor fart gjennom vann. Plutselig så kom det en diger bølge bak oss, som løftet båten og sendte oss langt av gårde. Det er den største surfebølgen vi begge har sett i vårt liv, dobbelt så lang som den største Marius har sett før dette! Vi var opp i 13.9 knop gjennom vannet (!!) og rakk å tenkte «er det ikke ferdig snart, varer det virkelig så lenge» flere ganger. På grunn av de store bølgene ble vi usikre på om det ville være mulig – og trygt – å dra inn til havn og så på kartet at nærmeste havn sydover var enda 40 nmil. Det fristet lite etter en slitsom seillas, og da vi kom forbi et stort sjømerke et lite stykke utenfor havnen, endret sjøen seg totalt. Plutselig var det helt stille og vi kunne seile inn til havnen som om ingenting hadde skjedd. 

Rolig start på turen til Guernsey.

Bølgene tar seg litt opp så autopiloten strever, håndstyring må til.

En av båtene som dro ut fra Guernsey og som litt senere snudde og dro tilbake.

Båter rundt oss forsvant til tider helt av syne på grunn av de store bølgene.

Flaggheising i Guernsey - måtte nøye oss med å holde flagget fordi sjøen nettopp var så heftig. Det er riktignok akkurat blitt stille på bildet.

Store tidevannsforskjeller her også.

Havnen har en "dørstokk" under vann, slik at tidevannet bare går ut ned til et visst nivå, da slipper båtene å ligge tørt på lavvann.

Vel fremme på Guernsey fikk vi oss en velfortjent lur og deretter en rusletur i byen. Nydelig sted med koselig havn, gater og restauranter. Da vi kom tilbake til båten om kvelden hørte vi en kar som snakket norsk (!). Vi har ikke sett Nordmenn siden vi dro fra Norge og ikke snakket med noen skandinaviere for øvrig etter at vi dro fra Danmark. Det viste seg å være S/Y Promise, en 40 fots Bavaria med et mannskap på 3 hyggelige nordmenn på vår alder fra Oslo. I tillegg har de et ekstra crewmedlem på besøk for å bli med over Biscaya. Vi bestemte oss for å reise sammen til neste havn, L’Aber Wrac’h i Frankrike. 

Gennaker på vei til L'Aber Wrac'h

Vinden snudde, så vi fikk endelig brukt spinnakeren også. Første gang på denne turen.

Nydelig solnedgang.