Marius og Kristin på langtur: oktober 2012

I Santander lå vi i havnen midt i byen, på tross av at det egentlig ikke er gjesteplasser der. En av de ansatte på seilklubben kjente igjen Marius fra tiden han bodde her, og fikk overtalt sjefen om at vi kunne ligge på den ytterste bryggen. Det ble vi veldig fornøyde med, for havnen vi ellers skulle ligget i er langt utenfor byen og dermed kjedelig for oss turister. Vi tok en tur innom skolen til Marius og møtte skolekamerat Jorge som nå jobber i skoleadministrasjonen. Jorges forlovede, Maria, og en annen kamerat Pepetoñio ble med ut og spiste på «hullet i veggen» en veldig hyggelig tapas restaurant. I Santander er det tydeligvis helt ok å ta med seg vinglasset fra stedet der man har vært og drukket en aperitiff, og så ta det med seg inn på neste restaurant. Ringen sluttes ved at alle gjør dette, og da har restaurantene ca riktig antall vinglass likevel.

Det spanske flagget heises til topps!

Hyggelig gjensyn med Jorge.

I Santander lå vi klønete til, men i flott havn. Båten ligger fortøyd til venstre utenfor havneanlegget, så vi måtte bruke jolla 2 meter for å komme inn til havnen. Så rimelig teit ut å drive over til neste brygge den korte veien :)

Vi ønsket i utgangspunktet å bli en stund i Santander, men så at det skulle komme mye vær på nordkysten av Spania. For å slippe å kjempe mot dette, dro vi videre etter bare to dager. Vi måtte fylle diesel innerst i havnen, på hittil den mest klønete måten. En brygge som var like kort som båten vår var alt vi hadde å legge til ved, og dieselslangen ble firt ned til oss fra bensinstasjonen oppå land. Det var lavvann, så pumpene var ca 5 meter over oss. Bryggen sto helt fritt i vannet, så vi kunne ikke gå derfra og opp for å betale. Marius tok dermed båten ut og Kristin måtte hoppe fra båten og ned i en liten jolle full av vann for å komme til bryggene som var koblet til trappen opp på land. Vinden drev båten litt rundt, så å komme tilbake til seilbåten var ingen lett øvelse heller. Men ingen havnet i vannet og med en hel haug med gamle menn som tilskuere fikk vi endelig gjort oss ferdig og var klare for avreise.

Stor stas for gamlekara å se på oss fylle disel og hoppe fra båt til båt.

Et døgn senere ankom vi Ribadeo. På vei inn i havnen landet en grønn fugl på skulderen til Kristin og ville haike et stykke. Kristin satt og spiste eple og forsøkte å tilby en liten bit, men den ville helst spise på øredobbene. Etter en stund satt den seg på redningsflåten for å vaske habitten før den fløy videre. Men jammen kom den ikke tilbake igjen, og satte seg midt på hodet til Kristin. Mulig sveisen var litt vilter siden den ønsket å bruke hodet som rede!

Kristin ble godt kjent med denne lille krabaten.

Vi ankom Ribadeo akkurat da siestaen begynte, så da vi sultne, tørste og veldig varme gikk opp på havnekontoret for å betale, oppdaget vi at det var stengt. Fint nok, dit kan vi gå senere, men bryggeanlegget hadde som vanlig smekklås og dermed var vi låst ute de neste 2,5 timene! Dermed ble det en spontan lunsj ute på den eneste restauranten i havneområdet. Tilslutt bestemte vi oss for å stå og henge ved porten til brygga og snike oss inn dersom noen kom for å låse seg inn. På denne måten ble vi kjent med et hyggelig fransk ektepar med en datter på 1,5 år og spiste middag med dem i byen. Man måtte gå opp en lang og bratt bakke for å komme til bykjernen og Ribadeo viste seg da å være et fint sted og mye større enn det så ut til fra havnen.

Dagen etter reiste vi videre igjen, denne gangen mot La Coruña. Vi hadde som vanlig delfiner på besøk underveis, de har besøkt oss på hver seiltur siden vi ankom Frankrike, og det er like stas hver gang! La Coruña er «rett rundt hjørnet» på spanskekysten og man er da ferdig med nordkysten. Dette var dermed havnen vi skulle være i mens møkkaværet sto på. Vi la til klokka 02 på natten og akkurat idet i kom inn i havnen satt vinden og høljregnet inn. Jammen lå ikke Promise ved siden av oss, og vi ble invitert inn på suppe. Det utartet seg til å bli en svært sen kveld med mye vin og skravling, så klokka 13 dagen etterpå var vi endelig i seng. Merkelig nok fikk vi ikke så mye ut av den dagen, men det var uansett dårlig vær og ingen dårlig samvittighet for å ha en slapp dag i båten.

Fra La Coruña tok vi tog til Santiago de Campostela, der den kjente Santiago de Campostela katedralen ligger. I følge Det nye testamentet skal Apostelen Jakob ha blitt halshogd i Jerusalem, påsken i år 44. Deler av liket skal til slutt ha blitt gravlagt i nordvest-Spania, og på begynnelsen av 800-tallet ble det funnet bein som ble godtatt av biskop og pave som Jakobs relikvier (selv om hodeskallen hans visstnok skal være i Jakobskirken i Jerusalem).

Katedralen er bygget oppå graven til Apostelen Jakob og påbegynt sent på 1000-tallet og har vært et viktig pilegrimsmål fra middelalderen og helt til i dag. Mange av de store middelalderkatedralene i Frankrike ligger langs pilegrimsveiene hit, og er bygget slik at kravene som blir satt til folket om bønn og bot, høytidelige lovnader og religiøse forberedelser på ferden skulle kunne tilfredsstilles. Pilgrimsveien som går gjennom Frankrike og Spania og hele Santiago de Campostela, samt katedralen står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Stor og flott katedral.

Mye gull og jålerier inne.

Spiste lunsj på Parador hotel et stenkast fra katedralen. Fantastisk beliggenhet, anbefales om man skal hit.

En haug med delfiner på vei til oss!

Fine!!

Etter fem dager var det dårlige været endelig over i La Coruña og vi reiste videre til Camariñas. Vi hadde 25 knop vind og slør/ lens, så vi seilte 4 timer raskere enn vi hadde beregnet. Maks fart var hele 12, 9 knop over grunn! For å komme inn i havn fikk vi vinden og bølgene i mot, så vi rakk å bli klissvåte før vi kom frem. Vel i havn møtte vi igjen Promise, som hadde reist fra La Coruña noen dager før oss. Det ble hyggelig tapasmiddag om bord på Quickie, og heldigvis ikke en fullt så sen kveld denne gangen.

Dere hjemme tenker kanskje at vi nå har vært flere måneder i «syden», men vanntemperaturen veksler mellom 15,5 og 17 grader og vi har på oss ulltøy, seiltøy, og lue når vi seiler. Det ser

mest ut til at vi har vært på påskefjellet, hvite som melk med skikkelig solbrilleskille.

Camariñas var hyggelig nok, men etter en dag i havn der vi brukte det meste av tiden på å laste ned podkaster fra P3 som vi lytter til på nattevakt, var vi klare for å komme oss lenger sør. Neste havn ble Baiona, et veldig vakkert sted! Underveis så vi store stimer med svømmende (!) krabber. Vi lovet oss selv at vi aldri skal bruke ordet landkrabbe mer, for etter å ha sett at kompisene faktisk svømmer, så må vi trekke tilbake noen fordommer om krabber. Vi kom frem ved solnedgang, som dessverre er helt håpløs å ta bilde av med kompaktkamera. Knall blått vann og den varmeste orange himmelen vi har sett på lenge. Det minnet mest om en jålete drink man får på barene i syden.

Svømmende krabbe. Vi så tusenvis, men rakk bare å ta bilde av denne kameraten.

Denne solnedgangen var myyye mer jålete enn det ser ut her.

I Baiona er det en stor middelalderborg som ligger ved vannet og den gikk vi rundt både på innsiden og utsiden av murene og var veldig imponert over stemningen. Hit vil vi tilbake til! På morgenen var det så kaldt i båten at vi måtte sette på varmeapparatet, vi gjorde oss derfor klare til å dra enda lengre syd – neste stopp Portugal.