søndag 16. desember 2012

Atlanterhavskrysning – Gran Canaria til Saint Lucia

Dag 1 – Tirsdag 27. november
Vi dro ut fra havnen klokken 10, starten for ARC gikk klokken 11 rett utenfor havneområdet. Det var fin stemning i båten når vi gjorde oss klare og det var spesielt å se så mange oppstemte mennesker i de andre båtene på vei ut av marinaen. Alle båtene ble tatt bilde av og på moloen sto mange og vinket. Det var mye vind og bølger de første timene og en stor skur gjorde oss klissvåte rett etter start. Vi satt i to rev i storseilet og rullet litt inn på fokka. Likevel kom vi opp i hele 16,9 knop (SOG) på en surf. Det ble mange raske surfer på digre bølger denne natten. Etter å ha svettet av hardt arbeid i havnen i over 30 grader i flere uker var det uvant kalt på sjøen og vi hadde støvler, ulltøy og seilklær. Vanntemperaturen er 22,5 grader.

Allerede klokka 16.30 har feltet spredd seg så mye at vi ser veldig få båter. Det var så mye vær at vi måtte være to på vakt. Etter en ufrivillig jibb slet festet til storseilskjøtet og vi måtte finne provisoriske måter å få den inn igjen på. Veldig kjekt med jibbebremsen, som ga oss kontroll på bommen mens vi festet skjøtet – selv om den ikke bremset jibben i utgangspunktet… Utvekslingen på storseilskjøtet laget et par stygge hakk i gel coaten i cockpiten. Kjipern.
Tradisjonen tro malte vi på veggen i havnen for en trygg seilas.

Team Quickie klare for avreise.
Marius koste seg ved roret da starten gikk.
Jonas trimmer storseil
Enda et smilende medlem av mannskapet. Hadde ikke rukket å bli slitne enda..

Dag 2 – Onsdag 28. november
Et slitent mannskap preget dagen. Det ble korte og få soveperioder i natt. Utpå morgenen roet bølgene seg litt så det ble mulig å være én person på vakt. Vi hadde også litt mindre seilføring oppe for å få ro i båten. En eller to av oss sov til en hver tid utover dagen. Jonas lagde middag og det var fantastisk og endelig å føle seg mett igjen! I dag har vi kun sett to båter langt bort i horisonten, men et par er synlig på AIS-mottakeren. En båt er allerede ute av rallyen, fordi de mistet styringen og fikk tau i propellen da de skulle fikse det. Det høres leit ut, men godt timet likevel, mens man enda er såpass nærme redningsbåt og land.

Dag 3 – Torsdag 29. november
I natt fikk hver av oss sove 4-5 timer. Det var jammen godt. Vi våknet til nydelig vær, 20 knop vind og bølger som tar seg litt opp igjen. Vi var forberedt på svell (lange bølger), men foreløpig har vi bølger som bryter. Det gir mye mer gynging og det er klønete å bevege seg, samt lage mat og vaske opp. Etter to døgn har vi nå seilt 322 nmil og hatt en gjennomsnittsfart på 6,8 knop. Vi fikk to plutselige regnskyll i løpet av dagen etterfulgt av mye ustabil vind. Har spist to ordentlige måltider i dag, herlig. Vi koster avgårde med 2 rev og litt mer bølger enn hva som er behagelig. Fikk en surf på 15.8 knop og det hevet nesten ikke øyebryn hos mannskapet etter de siste dagenes seilas. 


18 dager med soving sammen med en gennaker og en spinnaker.

Kristin til rors i god vind.

Dag 4 – Fredag 30. november
Etter nok en natt med mye vær merkes det at vi begynner å bli slitne. Vi har håndstyrt hele tiden siden vi startet og det er veldig mye mer slitsomt enn å gå for autopilot! Det er enda godt vi er 3 personer om bord, og foreløpig merker vi lite til tilskuddet av arbeidskraft – i forhold til energinivået under seiling til vanlig - fordi alle blir kjørt veldig hardt. Kristin og Marius så et par delfiner på nattevakt på tross av bølgene. De kappet med båten men hoppet ikke opp. 


Det jobbes hele natten.
Til nå har vi seilt en distanse på 490 nmil og siden midnatt har gjennomsnittsfarten vært hele 7,3 knop. Det begynner å lukte svette klær og folk i båten. Vi får knapt skiftet undertøy en gang om dagen, mens resten av tøyet har vært på mer eller mindre siden vi dro fra Las Palmas. Nice. Gutta begynner å lengte etter en kald pils mens Kristin gjerne vil ha et varmt bad.
Rundt sen lunsjtid klokka 16 hadde alle sovet litt og stemningen i båten var god. Vi fikk værmelding som sa at været skal holde seg sånn det er nå helt frem til onsdag, så det er bare å smøre seg med sjøsterk mage og tålmodighet for å håndtere så lite søvn.

På tidlig nattevakt så Marius og Kristin et fantastisk fint stjerneskudd. Det må ha vært en liten meteoritt som brant opp i atmosfæren, for vi så glørne på skuddet da det brant ut. Skikkelig flott! Ellers var starten på natten veldig ustabil. Den fine fullmånen er dekket av truende sorte regnskyer som gir rotete vind og bølger.

Dag 5 – Lørdag 1. desember
Rotete vind gir vanskelig seiling og vi fikk nok en ufrivillig jibb. Da Jonas kom på vakt seilte vi nesten rett nord, og da vinden så ut til å stabilisere seg tok vi en planlagt jibb for å sette snuta sørøst isteden. Det føles bra! Kanskje det blir varmere snart? Etter å ha ligget på styrbord halser i 4 døgn føltes det helt merkelig å skulle styre båten «feil vei».

Før vi dro fra Las Palmas satt vi opp et vaktskjema med 4 timer på og 8 timer hvile. Det ville gi alle to jobbeperioder og lang hvile i løpet av dagen. Vi hadde også bestemt oss for at vi skulle håndstyre minst 1 time hver vakt, slik at autopiloten skulle få avlastning. I praksis har vaktskjemaet nå utviklet seg til å bli 4 timer hvile (nå også kalt «lang soveperiode»!), så 8 timer på vakt. Det er nå to på vakt samtidig, slik at man kan bytte på å styre. Den som ikke står til rors kan legge seg og sove i cockpit eller på sofaen nede dersom været ikke krever at man er to tilstede hele tiden. Vi har fått stor respekt for småbarnsforeldre hjemme som får lite sammenhengende søvn og er lykkelige for at vår tidshorisont med denne døgnrytmen er relativt kort. Men det skal sies at er man trøtt nok, så er en time med søvn gull verd.

På formiddagen i dag har vi seilt i 4 døgn. Totalt seilt distanse er 660 nmil. Vi ligger på 25 grader, 04 minutter Nord og 26 grader, 05 minutter Vest. Saint Lucia er på 14 grader Nord og 60 grader, 59 Vest. I rett strekning er det 2086 nautiske mil igjen.

I dag startet vi på julekalenderen som vi fikk av kona til Jonas. I tillegg åpnet vi 5 luker hver av Haribokalenderen som jeg har kjøpt for å følge oss som nedtelling på turen. Da fikk alle proppet lommene sine fulle av smågodt. Det gjorde nattevaktene til rors lystigere. Etter at det ble mørkt oppdaget vi at det lakk melk på badet. Der sto 40 liter med «ute-melk» stablet. Vann på badegulvet samt all krengingen hadde sakte men sikkert ødelagt de nederste kartongene, så 21 liter melk ble helt ut, kartonger møysommelig vasket og pakket flate og badet ble så vasket. En rask og grei jobb i et vanlig hus, men med store bølger som kaster oss og kartongene frem og tilbake, saltvann som må pumpes for hånd for vasking og det at man blir kvalm mens man jobber gjør det hele litt klønete.

Dag 6 – Søndag 2. desember
I dag har vi sett flyvefisk! De har foreløpig ikke landet på båten, men vi har sett dem fly over de store bølgene. vi har nå seilt 831 nmil og hatt en gjennomsnittsfart på 7 knop siden vi dro. Etter å ha vært den eneste båten på sjøen i noen dager, kom det plutselig et stort containerskip som krysset kursen vår med ca. 500 meter klaring. I tillegg kom en måke. Den første av etter hvert trofaste sjøfugler om morgenen. Julekalender åpnes med høy jubel. Dagene går nå mye bedre, men vi blir fremdeles veldig slitne av nettene. Kristin har kommet over posttraumatisk jibbestress og rorer om natten igjen. Tiden som vinsjegorilla er heldigvis over, men var nyttig da vi måtte vært to oppe likevel. 

Et digert skip seilte forbi oss på kloss hold.

Dag 7 – Mandag 3. desember
Det verker både her og der, i kne og knær. Håndsyringen tar på, men gir heldigvis resultater. Vi har nå bikket 1/3 av distansen. Det er 25 grader i vannet, tre grader mer enn da vi dro. Flyvefisk flyr rundt i store stimer, nå ser vi dem også på dagen. Vi har seilt 1013 nmil og har dermed rundet vår første 1000 i ett strekk. Snittfarten er fremdeles 7 knop selv om vi slører. Det er jevnere fart nå, men mer sjøsprøyt som gjør rormannen klissvåt. Da vi seilte lens var snittfarten den samme, men mye høyere på den generelle farten og så svært lav når man havnet i «dumpa» etter en surf. Å styre båten har føltes litt som å styre en løpsk slede som fosser av gårde, mens nå er det litt som ville hester. Det går unna med andre ord! Bølgene og surfene her har toppet opplevelsen på Guernsey flere ganger, men er ikke på langt nær like skumle, for nå er det ingen sjømerker man kan kollidere med.

På nattevakt fikk Kristin en flyvefisk rett i fanget mens hun slumret i cockpit og Marius sto ved roret. Hun hylte til av sjokk og deretter latter. En veldig original måte å våkne på. Marius skjønte ingenting før han så fisken og kastet den i sjøen igjen. Etterpå måtte vi plukke fiskeskjell fra putene i en evighet. Stakkars fisk, håper han svømte videre.

Denne fisken havnet rett i fanget gitt.


Dag 8 – Tirsdag 4. desember
I natt fungerte det veldig fint (endelig) med én person oppe til rors og den hvilende vakten sovende nede i salongen. Det ga et mer uthvilt mannskap. Vi feirer en uke på sjøen og har i dag seilt 1193 nmil. Om ca. en dag vil vi ha seilt halvveis! I dag spridde vi fokka igjen, da kursen ble lagt om mer mot vest igjen. Men så ble bommen tatt av, så på igjen, så av… Ikke lett å følge vindens dreininger i dag.

Alle er merkbart slitne for lunta er rimelig kort. Heldigvis kan den som sist har sovet dra opp stemningen raskt igjen. Kroppene våre, samt puter og klær er helt stive og klissete av alt saltet. Vannet er merkbart saltere nå enn i resten av Europa. Før vi dro arrangerte ARC en rekke foredrag om blant annet vær, rutevalg, sikkerhet og proviantering. I tillegg var det et seminar som het «fitness at sea». Det droppet vi å gå på fordi vi har tenkt og forberedt ganske mye for å gjøre trening og bevegelse mulig ombord. Nå som vi har håndstyrt i 8 døgn ler vi litt med tanke på det foredraget og tenker at med været som kom på krysningen i år så var ikke det noe poeng. Kontorfolk som vi vanligvis er – sjelden at vi har vært så sliten i bena, så verkende i kroppen og hatt så mange blåmerker og ømme områder etter å ha blitt kastet rundt og deiset i veggen til stadighet. Sjarm..

Dag 9 – Onsdag 5. desember
I dag har vinden vært noe roligere. Det har vært deilig. Tester gennakeren på ettermiddagen. Det er nå 26,5 grader i vannet og sola tar merkbart mer nå, så vi blir skikkelig varme og litt solbrente når vi står til rors. I dag er vi halvveis på utseilt distanse – 1369 nmil. Vi må antakeligvis seile drøye 100 mil ekstra, for vi holder ikke rett linje mot mål hele tiden. Men heretter teller vi i hvert fall ned og det er veldig godt for motivasjonen ombord! Dagene man tror er begivenhetsløse blir sjelden det. Da vi seilte med gennaker slet fallet oppe ved masten. Vi håper å få trukket det på nytt, ellers blir det ikke spinnaker eller gennaker resten av turen. (Nå skal det sies at det ikke har vært mulig å bruke det til nå, men det er lov å håpe). Et mer definerende punkt kom en halvtime senere da vi oppdaget en bulk på midten av storseilsbommen, ved festet til kicken. Det er nå stor fare for at bommen kan brekke dersom den belastes med vanlig seiling. Mest sannsynlig er det den vonde jibben første natten som forårsaket skaden. Vi har også hatt flere ufrivillige jibber etter det. Nå må regatta-delen avblåses og vi må seile for «halv maskin». Mailer må sendes til forsikringsselskapet, ARC, værmannen vår etc. Da vi satt på motoren for å ta ned storseilet dukket en hval opp av vannet for å se hvem som var her. Et hyggelig lysglimt i en frustrerende situasjon. Siden vi ikke lenger kan håpe på et bra resultat og vind og bølger løyet litt på kvelden, så satt vi på autopiloten noen timer når nattevakten startet en del forsinket kl 23. Det betyr at to personer kan gå og legge seg og at vi kan forsøke oss på 8 timer av og 4 timer på – som var intensjonen før vi dro. Kristin var så heldig å få første perioden med lang søvn. Dette er også første kvelden / dagen uten sjøsprøyt, så nå kunne vi åpne luken i forpiggen noen minutter. Der har vi sovet på skift i 8 netter uten å få gjennomluftet og det er rimelig tung luft der. 

Storseilsbommen fikk seg en trøkk.


Jonas spiser tapas mens Marius roer. Vi kan ikke spise samtidig da en alltid er bak roret.
 
Dag 10 – Torsdag 6. desember
Det var helt nydelig å sove en hel natt i strekk – kun avbrutt av at Mann Over Bord alarmen gikk to ganger, som falsk alarm. Fin måte å få hjertet til å slå litt ekstra! I dag begynte det å regne en del, så da tok vi frem kosten og vasket cockpit. Bøtte og litermål ble brukt til å vaske håret. 10 dager uten en dusj er en rekord ingen av oss har behov for å slå. Senere på dagen tok Jonas den heltemodige og ekle oppgaven med å vaske kjøleboksen. En halv liter illeluktende blodvann fra kjøtt som liksom skulle være vakuumpakket, hadde rent ut etter som kjøttet tinte. På ettermiddagen satt vi på motoren da vinden ga oss et puff på kun 3 knop. Vi har 150 liter diesel som holder til ca 4 døgn. Da nattevakten startet tok vinden seg opp igjen og det ble nye lange timer med håndstyring. Vi går inn i en natt med usikker værmelding; 0-8 knop vind er meldt (da blir det ro og motor) men tordenvær med 40+ knop vind kan komme. Stor variasjon med andre ord.


Nydelig solnedgang.

Dag 11 – Fredag 7. desember
Natten gikk fint, men Marius fikk en heftig lynstorm på sin nattevakt. Det lynte veldig nær oss men vi klarte å gå litt nord for været. PC, iPad, telefoner og annen bærbar elektronikk ble lagt inn i stekeovnen, for det har vi hørt skal være lurt dersom lynet slår ned i båten. Etter et par regnskyll på morgenen ble det kjempevarmt og vi måtte gå for motor på formiddagen. Da ble vi kokende varme og stoppet motoren for å ta et bad. 27 herlige grader og 4000 meter dyp midt i Atlanteren, det var stas! Etter den søte kløe kom selvfølgelig den sure svie. Dermed ble vi solbrente i dag. I tillegg til sol og bad ble det også endelig tid til å lese noen tider i en bok og Kristin kom over følgende kommentar fra Thor Heyerdahl om mannskapet sitt i Kon Tiki «Ingen stormsky med lavtrykk og uvær lå mere truende foran oss enn faren for psykisk skybrudd når seks mann var klemt sammen på en drivende flåte i månedsvis. Da var en god vits ofte likeverdig med en livvest». Vi kjenner til at det å bo oppå hverandre i en slitsom situasjon er mer utfordrende enn været og båthåndteringen til tider. På ettermiddagen bakte boller for første gang. De smakte godt og alle koste seg på nattevakten. 


Kristin tar seg et bad på 4000 meters dyp.

Marius koser seg i Atlanteren.



Kristin og båten sett fra sjøen.

Dag 12 – Lørdag 8. desember
En ny glodvarm dag med fin seilvind. Vi går 20 – 30 grader av kurs fordi vi ikke vil seile helt platt, da dette gir større risiko for ufrivillig jibb. Skulle gjerne tatt et bad nå, men værmeldingen tilsier at vi ikke får gjort det før vi er fremme. Kristin gikk ned for å komme bort fra solen en stund og la seg til rette for å lese bok, da en diger bølge skylte inn på le side gjennom et vindu som sto åpent for lufting. Da ble det slutt på lufting og en klissvåt slutt på den rolige lesestunden. Nå som vinden er tilbake må vi håndstyre hele tiden for bølgene blir store av vinden. Men det går fint og vi holder på 4 timers vaktene. Nå er vi godt vant til å være om bord midt på havet alle tre, så tellingen på antall dager begynner å gå over i hverandre. Ut på ettermiddagen valgte vi å ta ned storseilet på grunn av sterk vind meldt i squalls til natten. Da spridde vi fokka til en side og tok opp hardværdsfokka, slik at vi fikk to forseil. Deretter tok vi opp tryseilet for ekstra stabilitet. Det ser helt jalla ut, men vi kan nå seile rett mot mål istedenfor 30 grader av riktig kurs. Det var mye mer motiverende! 

En litt original seilføring.

Mens vi holdt på med seilene så vi hval 4 ganger! De var grå oppå og hvite under og var neste like lange som båten. Ca 9 meter. Stilig! Like etter kom en stor flott med delfiner, ca 30 til sammen. De lekte lenge rundt oss og kappet med båten. De vant. Det var lenge siden vi hadde sett delfiner sist og veldig stas.

På ettermiddagen hadde vi VHF kontakt med den norske båten Frilæns og vi fikk mail fra Maunie, All-Linn og Promise. Det var et hyggelig tilskudd i dagen. 



Delfiner forran båten.

Dag 13 – Søndag 9. desember
Da Marius og Kristin avløste hverandre på nattevakt viste iPadkartet 998 nmil igjen til Saint Lucia. Det er en fantastisk følelse å begynne nedtellingen på de siste 1000! Vi suser avgårde med det rare juletreet av en seilføring og har faktisk seilt oss et par plasser opp på plasseringslisten siden dagen før. Selv om vi ikke kan bruke båtens autopilot, begynner team Quickie å gå på auto. Rutinene er vel etablerte og dagene går veldig fint. Nå har vi 5til 6 dager igjen og selv om man begynner å bli moden for å komme i land, så tror vi disse dagene vil gå bedre og raskere enn de 5 første.

Dag 14 – Mandag 10. desember
Det var mye bølger på natten og da Jonas sto til rors ble vi dratt rundt og opp i vinden. Da ble fokka bakket. Siden vi hadde hardværsfokka til den andre siden, hadde vi ikke noe opphal til spinnakerbommen, så da gikk bommen bakover på det løse skjøtet og tuppen havnet i vannet. Vi mistet styrefart og fikk ikke manøvrert raskt nok, så da ble spinnakerbommen bøyd. Det var kjedelig med enda en ting som ikke kan brukes. 

Da Kristin kom på morgenvakt var det fremdeles mye vær og vi fikk en surf på hele 18,3 knop over grunn! Det er ny rekord! To flyvefisk endte sitt liv på båten i natt. Jonas og Kristin forsøkte å lage seg litt lunsj i ro og fred mens Marius sto til rors og fikk en diger bølge i fanget da den skylte over båten. Alt vått – igjen. Det regnet noe voldsomt i ca 3 timer. Marius sine hender ble helt rosin så det tok flere timer før de så normale ut igjen. Da Jonas tok over roret regnet det så mye at vesten hans blåste opp! Det er mye vær i dag så vaktene ble lagt om til 2 timer på og 4 timer hvile.

Marius sine hender kunne tilhørt et sjøuhyre.

Jonas til rors med opblåst vest.

Dag 15 – Tirsdag 11. desember
Været roet seg mot kvelden i går så vi kjørte vanlige 4/8 timers vakter om natten. Natten gikk fint og vi fikk en varm dag. 3 skip har gått forbi så nå har vi kommet inn i en skipsled. Frilæns kom i nærheten av oss igjen, så vi hadde et hyggelig gjenhør på VHF. Artig å møte samme båt på havet flere ganger. Det er 590 nmil igjen, nøyaktig fire dager. Det ser ut til at vi kommer frem ut på dagen på lørdag, da blir det stemning!

Dag 16 – Onsdag 12. desember
Natten gikk helt fint med stabil vind og uten store regnskyll. Nå står vi og rorer i shorts og eventuelt en regnjakke hele natten. På starten av krysningen hadde vi på oss fullt offshoreutstyr samt ulltøy, men så har vi jo også seilt 2400 nmil nå. Vanntemperaturen har steget til 28 grader, noe som betyr at også natt-temperaturen er omtrent lik. Vi har nå 440 nmil igjen. Vi gleder oss veldig til å få sove en hel natt uten å bli vekket for å ta roret, til å stå stille uten all rullingen (det ruller ekstra mye uten storseilet) og til å dusje.

Dag 17 – Torsdag 13. desember
Kristin fikk regnbyger med mye vind på både kveldsvakt og morgenvakt, mens Jonas og Marius hadde en stjerneklar tid ved roret. I dag viser iPad’en 293 nmil igjen. Det er Bergen – Shetland og halvveis tilbake igjen. Med andre ord ikke så langt, med vårt nye syn på avstander. Vi fikk igjen tatt opp hardværsfokken i tillegg til spridd forseil, siden vinden løyet en del på dagen. Vi må ha opphal på spinnakerbommen, så for å få til dette måtte vi hacke litt. Hardværsfokka sitt fall (brukt som opphal) ble igjen brukt som fall. Mens hardværsskjøtet – som ble brukt som nedhal nå ble brukt som opphal. Så bandt vi et tau i fast punkt nede og brukte som nedhal. Dette kan ikke justeres, men det behøves ikke på spridd seil. Det ga litt mer puff i skuta og et fornøyd mannskap.

Vinden løyet en del i dag men foreløpig ikke så mye som meldt. Det er bra, så holder vi fremdrift. Det var også mindre bølger i natt. Da ble det tid til å titte litt på stjernene med en nonsjalant hånd på roret istedenfor å ratte som en gal hele tiden. Jonas fikk mange fine stjerneskudd på sin vakt.

Dag 18 – Fredag 14. desember
I natt har vaktene vært rolige og fine. Morgenvakten kunne bruke autopilot nesten hele vakten. Det var luksus! De siste dagene har vært slik en Atlanterhavskrysning over til Karibia «pleier» å være. Fint å oppleve det også, så man ikke gruer seg for mye til turen hjem – den pleier typisk å være slik første halvdelen av turen vår var nå.
Farten går en del ned nå som vinden er rundt 10 knop, så vi skulle gjerne hatt et fungerende spinnakerfall. Det er 167 nmil igjen og holder farten seg slik er vi fremme i morgen kveld. Det skal bli godt, men nå som været er roligere er det koselig å være om bord. Ut på formiddagen ble det for lite vind for oss. Uten storseil og uten spinnaker bestemte vi oss for å først ta et bad og så sette på motoren. Vi var nok rimelig varme, for 28,5 grader i vannet føltes forfriskende!

Dag 19 – Lørdag 15. desember
Motoren og autopiloten har stått på hele natten. Det var jammen deilig. I går spiste vi middag samtidig for andre gang på krysningen. På nattevakt så vi lyset over Martinique og Saint Lucia. Flere og flere båter dukker opp på AIS’en og i horisonten, så det er tydelig at flere ankomme ridag. Vi ha nå 40 nmil igjen, så dag 19 blir ikke land.

Vi ankom Saint Lucia kl 14.20 lokal tid (18.20 UTC). Nydelig vær, høy musikk, steelpanband og mange heiende båter på vei inn. Vi blåste i tåkeluren og et titalls båter svarte med hoi og rop. Fantastisk følelse å være fremme!

Endelig har vi land i sikte.

Ankomst Saint Lucia

Steelpan-band, rompunsj og andre seilere møtte oss på brygga da vi ankom. 

Trip loggen viser 2857 nautiske mil utseilt, gjennomsnittsfart 6,5 knop og toppfart på 18,3 knop!

lørdag 24. november 2012

Las Palmas, Gran Canaria


Siden 1. november har vi ligget i havn på Las Palmas, Gran Canaria for å gjøre oss klare for overfarten til karibia. Gjørelisten har vært lang, i tillegg går ting svært sent her i forhold til hjemme. De tre siste ukene har dermed gått unna! - Vi har funnet feilen med VHF’en, reparert motorlanternen (som ble ødelagt på vei til Anholt), demontert og vasket under alle dørkplater, smurt vinsjer, sjekket seil, tatt full motorservice, fylt tankene med diesel og gass, snakket om sikkerhetsrutiner og førstehjelp om bord og mye mye annet.

I tillegg til å gjøre båten klar for overfarten er proviantering til 3-4 uker en omfattende oppgave. Alt kjøtt er vakuumpakket og fryst før det leveres fra butikken. Frukt og grønt vaskes først i tynn klor og vann før det tørkes og henges i forskjellige nett. Hermetikk og mat på glass har blitt merket med navn på innholdet og papirlappen fjernes før disse også ble vasket og plassert i hver sine bokser – en for hver uke vi er borte.  Pasta, melvarer og fersk mat pakkes i plast med et laurbærblad inni. Alt dette gjøres for at ikke eventuelle kakerlakkegg skal komme inn i båten og starte et familieliv her. Vi har også sydd myggnetting til alle lukene. 

Vi skal seile over Atlanteren samtidig med 234 andre båter i den uformelle regattaen ARC – Atlantic Rally for Cruisers. Hele 21 av båtene er norske. Siden vi er den nest minste båten i ARC har vi blitt intervjuet flere ganger. Yachting monthly lagde et videointervju, vi har vært i spansk avis, radio og to tv kanaler.

Med minst 3 uker på sjøen er det veldig hyggelig om noen ønsker å sende oss en mail på satelittelefonen vår. Andressen vi har på overfarten er quickie@mailasail.com. Fint om man kun sender tekst, ikke bilder, da dette koster mye å laste ned. Ved nødsituasjoner kan vi ringes på telefonnr 881631591679. 

Starten på ARC skulle egentlig gått 25. november klokken 13.00 men på grunn av svært dårlige værmeldinger ble starten nå utsatt til tirsdag. 30 knops vind i snuta, 6 meter bølger og mye regn ville ikke vært noen god start på en så lang reise. Vi er nå fornøyde med å ha to dager ekstra også og setter i gang med å polere skuta!
 

Frossen og vakumpakket mat klar i kjøleboksen. Førstegang vi har en kjøleboks bestående utelukkende av kjøtt..

En av mange matleveringer

Frukt og grønt vaskes på brygga.

Monica og Karina på besøk!

ARC 2012 deltakere fra Norge

Bjørn fra LUPI, Marius og Jonas på velkomstfesten

ARC paraden

Christian Radich seiler også over atlanterhavet i år

Marius og Kristin sammen med Jimmy Cornell, grunnleggeren av ARC

Oss bak rorwt

Hunden på bryggre J

Oliver fra Troskala og Marius jobber i hver sin mast

Jentene på seiltur


mandag 5. november 2012

Madeira og Tenerife

Vi kom frem til Porto Santo som er den nordligste øya på Madeira. Øyene er vulkanske og havnen så ut til å ligge langt utenfor byen. Vi lurte fælt på om det var noen vits å gå inn dit, men så viste det seg å være tidenes mest sosiale havn. Vi ble kjent med svenske «Balance» med Staffan og Kerstin som er fantastiske mennesker. Engelske «Rafiki» med foreldre og to artige barn på 8 og 9 år, norske «Free Spirit» med to småbarnsfamilier fra Oslo som vi ble godt kjent med, i tillegg til norske Lupi og Promise som vi kjenner fra før.

Promise kom inn halvannet døgn etter oss og innen det hadde et skikkelig uvær satt inn. Klokka 02 om natten var de så nær land at de fikk mobildekning og ringte oss da de ikke hadde fått tak i noen via VHF. Gutta var slitne og frustrerte da de basket med vind opp i 40 knop. Vi var dermed telefonvakt gjennom natten og ventet dem inn klokka 05. Promise ankom endelig klokken 06, men ville ikke dra inn i havnen mens det var mørkt i så mye vind. Vi hadde laget pannekakerøre og kakao, men la oss dermed til å sove igjen. Klokka 08 våknet vi av at de var på vei inn i havnen. Kliss våte sto vi alle på brygga med ferdig fortøyd Promise og samlet oss rundt bordet hos oss for en varm frokost.

Dagen etter samlet alle de norske båtene seg (Quickie, Free Spirit, Lupi, Promise og båten til Jan..) samt svenske Balance og dro på middag sammen oppi fjellet. Det ble en fest som bare skandinaviere får til og dermed en svært sen kveld. På tross av kun en times søvn reiste vi videre til hovedøya på Madeira dagen etter. Vi sov på skift på veien og gikk mest for motor. Vi var vel fremme i Funchal litt etter mørkets frembrudd og ble møtt av en havnevakt som sa at havnen var full. Det er første gang vi har opplevd på denne turen og la oss dermed litt furtne for anker. Å ankre opp i fine uthavner er hyggelig, men her var det mye bølger og mas fra cruise skipene som lå ved siden av. Havnen var tydeligvis veldig dårlig organisert, for det var masse plass og flere båter gikk inn om natten og fant seg en plass på tross av at de ikke fikk lov. 


Det er tradisjon å male på veggen for å få en trygg tur før en krysser hav.

Vår tegning. Litt kjapp, etter null søvn morgenen etter fest, før vi dro videre til Funchal.


Kopi av Cristobal Colon (Christopher Columbus) sitt skip, Santa Maria.

En svane som insisterte på å stå på hodet hele tiden mens vi var i en park i Funchal.

Flotte blomster i Funchal.

Rare vekster som henger i trærne.

Dette treet ligner veldig på et ansikt. Litt vanskelig å se på bilde, men snuta er i midten.

Vi lå for anker lengst ute i havnen og cruisebåtene kjørte nesten på oss da de snudde på vei ut.

Ikke akkurat god klaring til ferjen. Vannet er brunt på grunn av mye regn.

Vi lå for anker i to netter, men det rullet så mye at Marius – som nesten aldri blir dårlig – ble sjøsyk da vi spiste lunsj inne i båten. Tilslutt bestemte vi oss for å reise nordover igjen, til Quinta do Lorde, en av havnene vi hadde seilt forbi på vei til Funchal. Da vi dro opp ankeret hadde vinden vært sterk men stabil lenge, men med en gang vi var på vei ut kom en heftig front med piskregn og tåke. Vi så ikke land og måtte seile på GPS. Vi så så vidt en ferje som var på vei rett mot oss. Etter en stund løyet været og vi fikk fin seiling videre med kun 15 knop vind. Da vi skulle inn i havnen blåste det opp til 27 knop. Med store bølger, mye vind og en trang innseiling til havnen der strømmen nesten dro oss rundt var Kristin veldig kry over å ta båten trygt inn til brygga. Vi trodde vi skulle sove godt denne natten, men på grunn av at vi lå på den ytterste brygga var det så mye rykk og napp i fortøyningene at det ene tauet røk om morgenen. 

Bølgene slo inn over innseilingen til Quinta do Lorde

Mye liv in vannet

Fortøyningstau slitt rett av.

Havnen i Quinta do Lorde. Lignet kardemommeby i solskinn.
Utpå dagen kom plutselig Lupi og Promise kjørende til havnen vår i en leiebil (de lå igjen i Funchal). De kunne fortelle at de hadde sett Balance utpå havet med seiltrøbbel. Balance fikk ikke inn seilene og kunne dermed ikke gå inn i havnen. De basket med dette lenge alene og hadde nettopp fått ned seilene da Marius kom ut til dem sammen med havnevakten i RIB. Det var rullesystemet til forseilet som hadde skapt krøll og det gikk ikke å rulle inn seilet. Da de skulle slippe fallet for å ta seilet ned isteden, tok de ved et uhell fallet til storseilet. Dermed falt dette også ned, så de endte med å ha to store seil på dekk som måtte festes til ripa før de kunne gå inn. Forseilet fikk en del skader, men båt og mannskap kom trygt i havn på tross av noen skrubbsår, blåmerker og et minne om noen strevsomme timer. 

Balance på vei inn i havnen.
Balance kom seg endelig trygt inn i havn.

Både forseil og storseil surret fast på dekk. De ble skadet men ikke så omfattende.

Kjerstin, Terje og Staffan forteller om dagens strabaser.

Staffan, Ingeborg og Marius.
Thomas og Maria.
Senere på dagen fikk vi begge flyttet båtene lenger inn i havnen da vinden løyet midlertidig. Det ga god hvile til både båt og folk den natten. Da vi våknet dagen etter var vi støle i magen på grunn av at vi måtte stabilisere kroppen mens vi forsøkte å sove. Ikke så rart vi var litt trøtte.

Vi ble kjent med en mann fra Irland, som spontant sang denne sangen en kveld på havnepuben i Quinta do Lorde. Vi syntes den passet godt for oss på tur:

Cristy Moore, The Voiage
I am a sailor, you're my first mate
We signed on together, we coupled our fate
Hauled up our anchor, determined not to fail
For the hearts treasure, together we set sail
With no maps to guide us we steered our own course
Rode out the storms when the winds were gale force
Sat out the doldrums in patience and hope
Working together we learned how to cope
 

Life is an ocean and love is a boat
In troubled water that keeps us afloat
When we started the voyage, there was just me and you
Now gathered round us, we have our own crew
Together we're in this relationship
We built it with care to last the whole trip
Our true destination's not marked on any charts
We're navigating to the shores of the heart



Etter to dager i havnen Quinta do Lorde satt vi kursen mot Tenerife ved 19 tiden. Vi var spente på hva som ville møte oss av bølger siden det hadde vært mye vær lenge. Det var meldt en del vind men i fin retning, og vi måtte bruke dette vinduet for å dra videre ellers ville vi bli nødt til å ligge der en uke til. Vi hadde laget klar lasagne slik at middag og nattmat var i boks. Da vi kom ut av havnen hadde vi bare 3 knops vind og lite bølger. Etter noen minutter kom vinden og vi bestemte oss for å starte med ett rev, siden det snart var mørkt og vaktene skulle begynne. Vi gikk fint i 12 knops vind og rullet også ut forseilet, men da økte vinden og vi fikk en broach. Vi rullet straks inn igjen seilet og innen vi var ferdige med det var vinden økt til 22 knop og bølgene var blitt store og rotete. Vi tok derfor i andre revet også og seilte i hele 7 knop med kun dette. Vi var glade for at vi rakk å spise før vinden kom, for nå ble det fort utrivelig om bord. Bølgene og vinden var fra siden så det ble mye rulling og baugen jaget opp i vinden.

Kristin prøvde å lege seg først. På grunn av at det var så mye sjø måtte vi sove på sofaen i salongen. Det ble ikke så lett. Komfyren svingte frem og tilbake og sa pang hver gang den nådde maks utslag. Bølgene pisket over båten og vinden ulte. I sånt vær er det ikke så fint å ligge nede når man vet at den andre står ute. Etter å ha nesten sovnet kom en diger bølge skyllende over oss så alt man trodde var stuet vekk godt nok, kom flyvende ut av hyllen sin. Etter enda en halvtime sovnet hun nesten igjen og da kom en bølge skyllende ned under dekk. Deretter begynte det å regne ned. Så viste det seg at en av lukene i akterkabinen (som brukes som lagringsbod) ikke var helt lukket og alt der inne var klissvått. Da var det opp og tørke og rydde. I tillegg måtte sofaen på babord settes på plass tre ganger, for den sklir ned på gulvet når vi krenger for mye. Marius var snill og satt noen timer ekstra på vakt slik at det kunne bli noe søvn på Kristin. Da vi  byttet halv 4 om natten hadde det roet seg litt, det ble i hvert fall ingen kjempebølger og stabilt nok til at sofaen og andre ting ble stående på plassen sin.

Dag to fortsatte vi med vakter slik at vi kunne sove litt til. På morgenkvisten var bølgene enda litt mildere og vi gikk fremdeles jevnt i 6 knop med to rev og en flik av fokka rullet ut for stabilitet. Marius koste seg med soloppgang og kald lasagne og helt ferske podkaster med Radioresepsjonen, mens Kristin så to delfiner (de er sjeldne når det er så mye vær) og en diger sølvfarget fisk som hoppet opp og tog sidelengs magaplask.

Ut på kvelden løyet vinden helt og resten av turen gikk for motor. Det er kanskje å banne i sjømannskirken, men dette var velkomment for oss begge, for etter at vi hadde vært uvelle i ett døgn, tok vi et usentimentalt avskjed med de store bølgene og sov godt på skift den kvelden. Vi kom frem til Tenerife kl 22 dagen etter og ble umiddelbart invitert over til Lupi for et glass vin. Jammen kom ikke Promise inn rett etterpå også, så det ble en riktig sen og hyggelig kveld på oss.

Hovedgrunnen til å dra til Tenerife var for å løfte opp båten. Vi ville bytte drevolje, anoder og vaske under før overfarten til karibia. Promise hengte seg på og vi hadde dugnad på hverandres båt. Promise oppdaget at et fiskesnøre hadde satt seg fast rundt propellen og kommet inn i pakningene til drevet. Dermed var det ikke oljesmurt lenger, men kun saltvann og litt guffe der inne. Heldigvis fikk vi orden på det hele. 

Quickie fikk en real vask

Frøkna vår henger i stroppene og begge var fryktelig nervøse for om det skulle gå bra.

Bare sandkorn igjen av anoden. Kun fire måneder siden sist den ble skiftet!

Terje og Thomas skrubber propell og vasker i diesel for å få bort all guffa etter saltvannsblandingen.

På vei tilbake etter løft. Kristin kledd som Paddington Bear med full halsbetennelse men ellers godt humør. Bak oss står regnbuen rett opp.