Marius og Kristin på langtur: England og Guernsey

Fra Belgia dro vi en kort tur innom Dunkerque i Frankrike. Der kjøpte vi masse god fransk mat, pateer, ost og croissanter før vi tok turen over den engelske kanal til Dover i England dagen etter. Dette er den korteste overfarten mellom de to landene. Dover er kjent for sine hvite klipper og for Dover Castle. Det er en stor havn i byen og ikke så mye mer. En veldig trist og fraflyttet by, der de fleste butikker og et helt parkeringshus sto dødt. Inntrykket av byen ville vært svært dårlig om vi ikke hadde dratt innom slottet.

Tjuvstarter med litt fransk mat.

Flaggheising Storbritannia.

Innseiling til Dover, med de kjente hvite klippene.

Dover Castle ble bygget på slutten av 1100-tallet av kong Henry II (etterkommer av den norske vikingen Gange-Rolv, via Vilhelm Erobreren). Det tok 5 år å bygge og 3 år å dekorere! Slottet var et møtepunkt og skulle vise rikdom og makt. Interiøret var i sterke spraglende farger, noe som utstrålte luksus, da farger var veldig kostbart og vanskelig å få tak i og måtte skaffes fra flere forskjellige land.Henry II giftet seg med Eleonore av Aquitaine, tidligere kone til kongen av Frankrike og hun var hele 12 år eldre enn han. Sammen hadde de fire sønner (og tre døtre) og Eleonore fikk sønnene til å utfordre Henry II og kjempe mot han om land og makt. Dermed sendte Henry henne i fengsel i 15 år. Symbolet «fleur de lis» er et royalt symbol (kom senere i det franske flagget før revolusjonsflagget, både Henry II og sønnen Richard regjerte over store områder i Bretagne og Normandie) og på bannere / flagg på slottet er dette symbolet for Henry II mens blomsten er symbolet for kona. En stående løve er også Henry II, mens to liggende løver – og deretter tre liggende løver symboliserer Richard da han ble konge (Richard satt i fangenskap i Tyskland en periode, men kom fri og ble igjen konge, da trengte han vel en løve til i flagget sitt).

Slottet er enda i flott stand, og innredet slik det var i storhetsperiodene. Innredningen er gjenskapt, slik at det er lov for voksne og barn å ta på tingene og prøvesitte møblene. I tillegg var de som jobbet der veldig kunnskapsrike og glade i å fortelle. Noen var utkledd, blant annet var kong Henry II der og en del riddere. Barn fikk bli med på en rundtur med utkledde ansatte og måtte knele foran kongen.

Dover castle har blitt utbygget i flere århundrer og et stykke fra Henry II sitt tårn er det gravd underjordiske tuneller som skulle beskytte mot Napoleon på 1700 tallet. Tunellene ble også viktige under 2. verdenskrig da flere operasjoner ble styrt herfra, blant annet en som bidro til å redde 300.000 soldater fra England, Frankrike og Belgia fra et slag i Dunkerque. Tunellene var så hemmelige at selv Churchill ikke fikk komme dit.

Inngang mot slottetsområdet.

Kjøkkenetasjen.

Digre tønner å lage drikke i, klart for fest.

Festsalen

Soverommene hadde peis, da det ble kalt i slottet. Møbler i flotte farger, og backgammon på bordet. Spillet kan spores hele 5000 år bak i tid.

De fire sønnene til Henry II (de tre døtrene ser man ikke noe til).

Sengen var kledd med pels.

Sjakk, Asiatisk opprinnelse fra år 600.

Veggtepper og flagg med fleur de lis (Henry II) og blomster (Eleonore)

Kongens trone.

Kidsa må knele for kongen og vise hvordan man holder et sverd.

Utsikt over havnen fra tårnet. Slottet kalles nøkkelen til England på grunn av sin strategiske plassering.

Avreise. Utsikt til slottet fra sjøen.

Turen gikk videre kl 18 på ettermiddagen for å dra med tidevannet. Vi seilte forbi Beachy Head og videre til Sovereign harbour, der vi kom frem klokken 03 på natten. Her har de døgnåpent havnekontor siden det er sluser inn til havnen. Utenfor slusene tørker innseilingen på lavvann, men inne i havnen merker man ingenting. Sovereign harbour var et fint område, der de forsøker å få et livlig butikk og kafeområde ved havnen. I tillegg var det kino der, og det var en fin avveksling. Etter en dag i havn dro vi til Brighton i 20 knop vind, som lagde fryktelig rotete sjø. Heldigvis ikke mer enn 20 mil, men det tok mye lengre tid enn nødvendig. Brighton har en usjarmerende sydenlook og imponerte oss ikke noe særlig. Vi hadde planlagt å gjøre en del elektrisk arbeid på båten i England og fikk høre her at jo lenger vest man kommer, jo dyrere blir det.

Slusen inne i Sovereign Harbour

Beachy Head

Da turen gikk videre i den engelske kanal fikk vi fin seiling med gennaker. Det er mye skip her og litt varierende sikt med tåke som kommer fort, men ikke noe problem. Vi sto mellom Portsmouth og Cowes som neste destinasjon og leste i pilotboken at Haslar Marina i Portsmouth hadde den beste handymannen på elektriske ting i området. Vi bestemte oss for å dra dit og informasjonen viste seg å være korrekt selv om boken er fra 2006. Malcom som bor på sin båt Matahari forsynte oss med diverse verktøy og utstyr vi ikke hadde og utallige råd og vink. På en drøy uke fikk tatt ut det opprinnelige batteriet, satt inn to nye, koblet til vindgenerator, solcellepanel, regulator, ekstra håndsett til VHF ute, satellitt-telefon og i tillegg koblet til saltvannspumpe i byssa og nytt blandebatteri på badet. Vi kjøpte også jolle og motor her til en fin pris. Vi ble litt lei av å ligge på samme sted så lenge men det var veldig godt å få ting i orden. Vi har fremdeles en lang gjøreliste, men ingen ting som må prioriteres lenger.


Seiler gennaker i fin vind.

No Man's Land Fort, bygget på 1800 tallet for å beskytte Portsmouth.

Nye batterier på plass!

Nytt blandebatteri til venstre i bildet, til høyre kobles både det ene og det andre til kontrollpanelet i båten.

Malcom fikser solcellepanel.

Da vi endelig kunne dra videre satt vi kursen mot Cowes på Isle of Wight. Dette er seilhovedstaden i England. Her spiste vi tradisjonell engelsk frokost, tittet i mange flotte butikker og tok buss inn til Newport for å kjøpe en haug med bøker siden dette er siste sted der vi kan språket godt nok til å lese.

Muffinskos i den engelske kanal på vei til Cowes.

Hundevennlige puber på Cowes!

En real engelsk frokost.

Videre bestemte vi oss for å dra innom Guernsey. Guernsey er en selvstendig stat under Storbritannia, som ikke er medlem av EU. Det er et skatteparadis, med tax free shopping og kjent for dyre varer. Vi hadde 90 nmil og 18 timer seiling foran oss så vi lagde både sjokoladekake og pastagryte på forhånd. Turen startet rolig, men det ble en lang natt med mye vind og bølger. Da vi kom mellom Alderney og Guernsey så tok bølgene seg opp ytterligere og vi måtte stadig bytte på å stå til rors, for det var så krevende. Vi så flere båter som dro ut fra Guernsey i retning nordover (altså mot oss) som fikk bølgene i mot seg, de måtte bare snu og dra tilbake. Vi hadde heldigvis bølgene med og hadde til tider stor fart gjennom vann. Plutselig så kom det en diger bølge bak oss, som løftet båten og sendte oss langt av gårde. Det er den største surfebølgen vi begge har sett i vårt liv, dobbelt så lang som den største Marius har sett før dette! Vi var opp i 13.9 knop gjennom vannet (!!) og rakk å tenkte «er det ikke ferdig snart, varer det virkelig så lenge» flere ganger. På grunn av de store bølgene ble vi usikre på om det ville være mulig – og trygt – å dra inn til havn og så på kartet at nærmeste havn sydover var enda 40 nmil. Det fristet lite etter en slitsom seillas, og da vi kom forbi et stort sjømerke et lite stykke utenfor havnen, endret sjøen seg totalt. Plutselig var det helt stille og vi kunne seile inn til havnen som om ingenting hadde skjedd.

Rolig start på turen til Guernsey.

Bølgene tar seg litt opp så autopiloten strever, håndstyring må til.

En av båtene som dro ut fra Guernsey og som litt senere snudde og dro tilbake.

Båter rundt oss forsvant til tider helt av syne på grunn av de store bølgene.

Flaggheising i Guernsey - måtte nøye oss med å holde flagget fordi sjøen nettopp var så heftig. Det er riktignok akkurat blitt stille på bildet.

Store tidevannsforskjeller her også.

Havnen har en "dørstokk" under vann, slik at tidevannet bare går ut ned til et visst nivå, da slipper båtene å ligge tørt på lavvann.

Vel fremme på Guernsey fikk vi oss en velfortjent lur og deretter en rusletur i byen. Nydelig sted med koselig havn, gater og restauranter. Da vi kom tilbake til båten om kvelden hørte vi en kar som snakket norsk (!). Vi har ikke sett Nordmenn siden vi dro fra Norge og ikke snakket med noen skandinaviere for øvrig etter at vi dro fra Danmark. Det viste seg å være S/Y Promise, en 40 fots Bavaria med et mannskap på 3 hyggelige nordmenn på vår alder fra Oslo. I tillegg har de et ekstra crewmedlem på besøk for å bli med over Biscaya. Vi bestemte oss for å reise sammen til neste havn, L’Aber Wrac’h i Frankrike.