Karibia del 5 - Cuba

Seilturen over til Cuba var på nesten 650 nmil. Før Atlanterhavskryssingen ville dette føles som en veldig lang tur, og det er i grunn den lengste seilasen vi har hatt double handed, men det gikk veldig fint. Selv om autopiloten vår sårt trenger en kalibrering, så kunne den brukes hele tiden og det har mye å si! Den første natten hadde vi mye vind og bølger vår vei. Det ble mye bevegelse så det var litt vanskelig å sove. Men vi hadde god fart og kom langt det første døgnet. Over 6 knop i snitt og opp til 11 knop i maksfart. Ut på dag 2 begynte været det å roe seg litt og det ble mer behagelig og ro i båten. Rett før solnedgang kom ekte flipperdelfiner (bottle nosed dolphins). De hoppet kjempehøyt og var like sirkusdelfiner som vi så i ocean world. Det var stas å se.  De ble hos oss i noen minutter og kapp-svømte med baugen. Dag 3 forsvant vinden og vi måtte gå for motor hele veien. Den fjerde dagen ble ganske lik, vi motorseilte med forseilet. En flott på åtte fugler kom innom en tur og det var et hyggelig minne om at det er land der fremme i det fjerne et sted. På Kristins nattevakt var det lyn hvert 10.sekund i to timer! Det var mange lyn (!), men innen vi kom nærmere været så gikk det over og frem kom månen. Det var enda godt, for vi gledet oss ikke veldig til å være rett i hjerte av den lynstormen.

Etter nøyaktig 5 døgn ankom vi Varadero. Varadero er en lang tarm av en halvøy med store «all inclusive hoteller langs hele stranden på nordsiden. Innseilingen var nydelig. Det var veldig grunt og krystallklart vann og tre delfiner fulgte oss på vei inn. På brygga ble vi møtt i av en mann som ga beskjed om at vi måtte bli i båten - ikke gå på brygga en gang - før legen kommer innom og sjekket oss. I løpet av kort tid kom fem menn; immigrasjon, toll, veterinær, lege og en representant fra jordbruksdepartementet. De gikk gjennom enkle skjemaer og spørsmål, som gjerne skulle skrives for hånd i flere kopier, mens svetten silte på dem alle mann. De hadde nok ønsket at båten vår hadde air condition, men fikk ta til takke med en kald brus. Vi fikk beskjed om at alle egg måtte kokes i minst ti minutter og kjøtt og grønnsaker ble sjekket. Det var enkelt og greit, men det er sjelden man får brukt 18 hardkokte egg på et par dager. 

Cuba sitt flagg.

Bygging av enorme hoteller, og store katamaraner i marinaen.

Enda flere hoteller, med tomme brygger i marinaen. Litt trist syn egentlig, men de gjør seg nok klare for storinnrykk av turister. Det er foreløpig flest fra Canada, men USA er faktisk på vei opp.

"Andre siden" av marinaen, med heisekran og dieselbrygge.

På nabobryggen for der vi lå hadde pelikaner og andre fugler "styremøte" hver dag.

Marinaen var diger, men med få båter. Her bygges det for harde livet og ut på dagen kom store katamaraner propp fulle av turister inn i havnen, og deretter ble turistene fraktet til sine respektive hoteller i buss. Det var en annen seilbåt i havnen, som viste seg å inneholde en gammel og skrøpelig amerikaner fra Florida. Han kom raskt bort og hilste på og etter ca fem minutter med snakking (han sto for absolutt all prat, det var ikke mulig og heller ikke nødvendig å svare på noe av det han hadde å si) fortalte han hvor mange våpen han hadde ombord, tipset oss om radiokanaler fra USA som vi fikk inn her og som ar imot Obama (noe han selvfølgelig var) og invitert oss over til han for å røyke hasj! Vi takket pent nei til invitasjonen og spaserte heller bort til nærmeste hotell for å bestille leiebil for å dra til Havanna.

Dagen etter satt vi oss i en gammel Peugeot 207 og satte kursen mot Cubas hovedstad. Veiene var fine, men det var få biler på veien. Underveis kjørte vi forbi flere som solgte både frukt og ost (i stekende sol) langs med veien. De fleste steder ville det gjerne organiseres via en enkel bod eller lignende, men her står folk for eksempel med et brett med uinnpakket ost eller en ananas i hånden og tilbyr til forbipasserende biler. Vi hadde på forhånd lest at cubanerne er svært vennlige og hjelpsomme, men til tider kan man begynne å lure på hensikten deres. Da vi var et par mil unna byen kjørte vi noen runder i en diger rundkjøring og lurte på hvilken avkjøring vi skulle ta. Da kom en mann fra en bensinstasjon ut i veien og signaliserte at vi skulle stoppe. Vi gjorde det og tenkte å få hjelp til å velge avkjøring. Mannen pekte mot riktig avkjøring, men påsto at tunellen inn til byen var stengt. Han kunne gjerne guide oss en annen vei for han skulle den retningen likevel. Vi ble litt skeptiske og tenkte at han kanskje kun var ute etter skyss på vei hjem fra jobb og tok sjansen på «hovedveien» inn til byen. Som vi trodde var tunellen åpen og etter 15 minutter var vi inne i Havanna. Det ble som å se tre verdener på en dag. Varadero som var en badeby og kunne befunnet seg hvor som helst i verden, totalt uten særpreg, kjøreturen som var et skue av gamle biler, små hus og fattige mennesker og hest med kjerre, og Havanna by med store loslitte bygg og flotte 50-talls amerikanere.

Vel fremme i Havanna fikk vi raskt parkeringsplass midt i byen, ved Parque Central. Her var det flere hoteller og vi satt oss og tok en kopp kaffe og diskuterte hvordan vi skulle finne oss et såkalt Casa Particular. Casa Particular handler om at vanlige folk leier ut et rom til turister for en billig penge. Vi spurte kelneren på hotellrestauranten om han visste hvordan vi fant rom og tok straks et par telefoner. Noen minutter senere kom en gammel dame og hentet oss. En gate bak Parque Central lå leiligheten deres og på de få meterne var omgivelsene entret ganske markant. Bygårdene så ikke ut og da vi gikk opp trappen til leiligheten var det bare et spørsmål om hvordan får vi takket høflig nei til dette stedet som sto i hodet på oss. Men etter fire skittene etasjer kom vi inn i en hyggelig leilighet dekorert til fingerspissene med porselensfigurer og plastblomster overalt og en 70/80-talls stil som overgår alle minner. Her fikk vi leie rom med eget bad til ca 70 kroner natten, en tiendedel av hva et rom på hotellene i parallellgaten kostet. Vi takket ja og hadde en lang samtale om vår reise og hvordan det er i Norge, med det spreke paret på 85 år som eide leiligheten.

Vår cubanske "bestemor" viser vei til deres Casa Particular. 

Hotell Telefonica, flott hotell som vi brukte til å sitte i kø for pc-bruk, med hjelpsomt personale uansett hva vi lurte på.

Nabobygget til Telefonica, her spiste vi frokost hver dag.  Nesten gratis, men ikke lett å finne annet enn søt hvetebakst. Sjokoladecroissant er godt, men kanskje i overkant å starte dagen med hver dag.

Dette symbolet betyr at her inne er det rom til leie. Vi bodde hos Georgina og Victor.

Gaten vi bodde i. Her selges det frukt og grønt på traller. Veldig slitt, men sjarmerende område.

Rundt i Havanna krys det av «Paladarer» som er familiedrevne restauranter – gjerne i stua i en 40 m2 leilighet. En hyggelig cubansk «innkaster» viste oss en trivelig restaurant oppe i 3.etg, forbi noens stue, forbi klesvask med håndklær og truser hengene til tørk. På toalettet var det ingen vask, men en dusj så vi dusjet hendene etter toalettbesøket. Det er vanlig at det mangler minst èn vesentlig ting på toaletter her; papir, vann eller som oftest såpe. Innkasteren forlot oss aldri og ble sittende og skravle gjennom middagen og lærte oss noen dansetrinn. Det var tydelig at han ville noe mer, og etter hvert kom det frem at han ville ta oss med til et «co-operativa» der vi kunne kjøpe sigarer. Vi ble med inn i en skikkelig luguber bygning og kjøpte 3 esker. Det viste seg etterpå at dette er veldig vanlig måte å gjøre det på, for de som jobber på fabrikken får med seg noen sigarer hver dag som de har lov til å selge. Etterpå dro vi til takterrassen på et fint hotell og tok en drink og en Cohiba-sigar fra sigartrallen. 

Marius og Eddie, kveldens hyggelige men noe innpåslitne "guide".

Eddie inviterte til dans mens vi ventet på middagen.

"Restauranten var herlig pyntet, med bilskilt, pengelapper fra lle tenkelige land og utstoppede alligatorbabyer.

Fasilitetene på Hotel Parque Central ble hyppig brukt.

Sigardamen hjelper Marius å fyre opp.

Sigarer på løpende båndt overalt! Men de var overraskende dyre.

En tilfeldig utvalgt Paladar. Hele stua i denne lille leiligheten brukes som spisested og vinduene er lekkert pyntet med lys i alle farger for å vekke oppmerksomhet fra forbipasserende sultne cubanere og turister.

Vi hadde ikke rukket å finne ut av alle stedene vi ønsket å se i Havanna/Cuba og dro til et av hotellene for å sjekke internett. For å komme på internett på Cuba må man kjøpe et kort der man skraper frem en login-kode som varer i en time. På hotellene er de enten tomme for kort, datamaskinen er ødelagt eller det er milelang kø for å bruke pc. Ett sted hadde de wifi, med det krevde en egen type kort som de selvfølgelig var tomme for. Vi trodde vi var lure ved å kjøpe kort et sted og bruke dem et annet sted der de var tomme for kort og det dermed ikke var noen kø på pc’ene. Men kortene (som ser like ut) kan kun brukes på stedet der de er kjøpt. Rimelig klønete!

Havanna ble visstnok kåret til verdens mest utviklede by på 1930-tallet (ikke sjekket fakta på dette) og det er lett å se i byen at det har vært mange flotte bygninger her. Et fåtall er tatt vare på slik at de er fine enda, men de fleste ser mest ut som de hører hjemme i en krigsherjet by, da de er falleferdige og stusselige. Men byen yrer av liv og det er tydelig at turister er viktig her, for hvert andre minutt blir vi stoppet med spørsmål om vi vil ha sykkeltaxi (bici taxi), kjøre i 50-talls amerikaner-taxi eller om vi vil bli med til et co-operativa for å kjøpe sigarer. De er alle vennlige, men tar ikke et nei så lett og det blir noe irriterende i lengden.

I motsetning til de fleste andre storbyer vi har vært i er det enkelt å få øye på alle turistmagnetene, men her er det enklere standard. Et sted som derimot er helt tydelig turiststed er restauranten Floridita, et sted kjent for å ha Hemingway som gjest. Her serveres det daquiri på løpende bånd til turister som renner inn og ut dørene hele dagen. Det var et flott sted, selvfølgelig med livemusikk som alle andre barer og restauranter, men elendig service slik det pleier å være på slike turistmagneter. 

Små mopedtaxier.

Et av de fine områdene ved Parque Central.

Politibilen er selvfølgelig LADA!

Klassisk cubansk, gaten er full av gamle amerikanere og sykkeltaxier (bici-taxi).

Et vanlig syn i Havanna, byggene er forvandlet til ruiner.

Et sjeldent pent syn, flotte bygg som dette var nesten utelukkende store hoteller.

Parque Central, utenfor Capitol.

Floridita. Høyt støynivå fra hundrevis av turister og et herlig cubansk band.

Fargerik frakt av hunder, en dachs forran og bak på sykkelen!

Vi fant en veldig hyggelig takrestaurant i nærheten av Parque Central, med fantastisk service og mye mat! Det viste seg å ikke koste mange kronene ekstra i forhold til paladaren fra dagen i forveien heller. Og her har de faktisk den maten som står på menyen, i motsetning til de fleste andre steder vi har besøkt til nå. Vi er svake for alle løshundene i Karibia og spurte kelneren om vi kunne få med oss kjøttet, siden vi begge satt med enorme mengder nydelig lammekjøtt igjen på tallerkenen. Vi fikk maten med i en isoporboks og så etter «kompiser» som vi kaller dem på hjemveien. Etter bare 20 meter kom en skitten og tynn dame bort til oss og pekte bedende på boksen vår. Hun fikk maten og lyste opp. Hun fortalte at hun hadde en datter hjemme og takket og bukket gjentatte ganger.

Etter nydelig mat koser Marius seg med sigar og mørk rom.

Kristin måtte til slutt også prøve en sigar.

 Etter å ha sett på de flotte 50-tallsbilene i flere dager og blitt tilbudt en rundtur omtrent en million ganger, bestemte vi oss for at dette var kanskje ikke en dum måte å se mer av byen på. Til Marius sin store skrekk, endte vi tilfeldigvis opp med en sjokkrosa bil, for han vi egentlig skulle kjøre med måtte gjøre noe annet og henviste oss til en annen sjåfør som skulle være både kunnskapsrik og god i engelsk. Marius som har en sterk aversjon mot alt i fargen rosa fikk seg ikke til å røpe at den eneste grunnen til å bli med han var fargen på hans bil, så vi satt oss inn! Sjåføren vår fortalte gladelig om Havanna og Cuba. Som en artig fakta fikk vi vite at den beste italienske maten får man i Havannas China Town. Cubanere er ikke spesielt glad i kinesisk mat, så kineserne startet dermed å servere italiensk i stedet. Fra 2006/7 ble det regjeringsskifte på Cuba da Castro trakk seg tilbake og ting begynte å endre seg. Kun de siste 5 årene har det vært lov å eie sitt eget firma på Cuba. Grunnen til at det er så mange 50-talls amerikanske biler på Cuba er handelsforbudet USA innførte mot Cuba etter Cubas revolusjon i 1959. Cubanerne fikk dermed kun Lada fra Sovjet og måtte lære seg å ta vare på bilene. I dag er de vakre bilene på UNESCOs verdensarvliste og det er ikke lov til å eksportere bilene.

Sjokkrosa!

Men Marius var nå fornøyd med bilen likevel.

Vi kjørte innom Plaza de Revolusion, hvor det samlet seg 1 million mennesker for å høre Fidels tale hver 1. mai. Vår guide kunne fortelle at CIA har forsøkt å drepe Fidel Castro hele 634 ganger, blant annet har det vært skudd avfyrt her. 22 av drapsforsøkene skal visstnok ha vært her på Cuba, mens resten var på Castros utenlandsreiser. Grunnen til at Cubanerne «vet» dette, er at gjerningsmennene har blitt tatt hver gang. Vi stilte oss noe tvilende til disse enorme tallene, men tenkte det var mer høflig å nikke og smile og late som ingenting. (I følge Wikipedia har USA offisielt innrømmet åtte forsøk). Vi spurte hvor alle butikkene i Havanna er, da det er nesten umulig å finne noen. Forklaringen vi fikk var at det ikke er lov med «propaganda» på Cuba – noe som betydde reklame. Butikker kan dermed ikke ha reklameskilt over døren eller i vinduene og det er heller ingen propaganda / reklame rundt i byen. Dette synes vi var veldig ironisk, siden det er politisk propaganda på digre plakater overalt, for eksempel med parolen «Sosialisme eller død». I senere tid har noen butikker begynt å ha skilter i vinduene, så vi så et par steder med «propaganda». Om man titter nøye rundt seg er det småbutikker overalt som selger alt fra loslitte sko eller grønnsaker til noen få butikker med moderne varer.

Che Guevara

Plaza de Revolusion.

Fidel Castro var fan av John Lennon og lagde en park i hans ære. Alle Fidels taler ble avsluttet med avspilling av Lennons "Imagine".

Capitol er en kopi av bygget i Washington og er bygget av amerikanerne. Men bygget ble visstnok 3 meter høyere enn det i Washington, noe som ikke var populært.

Dette vakret bygget er nasionalteateret. Cubas mest kjente ballettdanserinne er nå 80 år og blind, men underviser fremdeles!

Etter noen dager i Havanna bestemte vi oss for å kjøre sydover mot Trinidad, en by omtalt som Cubas vakreste. Vi bestemte oss da vi allerede var nesten tilbake i Varadero og tok da en kjapp sving mot et skilt som liksom skulle føre oss i riktig retning. Motorvei ble til landevei og landevei ble til jordvei full av hest, kjerre, kuer, høns og folk. Vi fikk oss en ni timer lang og ganske så interessant reise gjennom Cubas landsbygd. Langs veien flyr gribbene og leter etter dagens middag og haikere står håpefulle overalt langs veien og det er tydelig at det å få sitte på lasteplanet er en av de vanligste måtene å komme seg fra A til B. I tillegg står det fattige bønder langs veien og selger en klase bananer, ananas eller et par mango stadig vekk. Før vi dro fra Havanna var vi innom den eneste lekebutikken vi fant (som for øvrig så ut som den hadde hatt opphørssalg i en uke) og kjøpte to baller, to bamser og tre pakker med fargestifter, i tillegg til at vi allerede hadde vi med oss en gitar og en pose med brukte klær som vi ønsket å gi bort. På veien stoppet vi opp og kjøpte ananas i veikanten og ga selgeren en bamse da han fortalte at han hadde en datter, vi stoppet ved et lite hus og sa at vi hadde kjøpt noen leker til noen barn vi kjente men ikke rakk å se igjen på turen og spurte om de ville ha dem, og ga bort klærne til en gruppe med fruktselgere. Alle lyste opp og virket kjempefornøyde. Da vi kjørte forbi en gjeng med gutter som lekte ga vi dem fotballen og det var tydeligvis veldig stas!

På Cubas hovedmotorvei som går tvers igjennom landet er det 3-4 filer i hver retning, men få biler på veien. Vi lærte fort at det er lurt å holde seg unna høyre fil for der kjører hest og kjerre. Om kvelden hadde noen av hestekjørerne lommelykt for å se og synes i mørket, mens andre hadde en fakkel bak på kjerra. De fleste valgte å henge opp en cd-plate for å skape refleksjon, men de fleste hadde ingenting.

Da vi endelig nærmet oss Trinidad var det for lengst bekmørkt og det begynte å bli kjedelig å kjøre. Men plutselig kom vi over flere kilometer med store krabber midt på veien. Vi måtte kjøre slalåm for å unngå å kjøre over dem. Da vi etter ni lange timer i bilden kom frem til Trinidad ble vi umiddelbart stoppet av en mann som spurte om vi lette etter et Casa Particular. Vi ble med han og ble vist til et stort hus, med uterestaurant og mange folk på besøk. Det viste seg at damen som eide huset hadde bursdag og siden hun var musikklærer spilte byens mest populære band for dem om kvelden, mens gjestene og vi koste oss med god musikk, mohito’s og herlig mat. Rommet vi skulle bo på hadde en dobbeltseng med en stor stoff-sommerfugl i rosa bak hodeenden og et knall rosa silke-sengetrekk med matchende pynteputer. Det var enda godt at den rosa 50-tallsbilen i Havanna herdet Marius sin aversjon mot rosa! Pynten på soverommet skulle ingen ende ta, for når vi slukket lysene, oppdaget vi at følehornene på sommerfuglen på veggen hadde to lamper som lyste opp rommet med grønt lys! Vi svelget unna latterkrampen så godt vi overhode kunne, men antakeligvis ikke godt nok til at rommet vårt var nærmeste nabo til stuen. Vi får håpe at ikke de forsto hva vi lo av. 

En ung og tynn ku midt i veien, samt noen høns.

En typisk utsikt fra bilvinduet, en skranglete lastebil, en amerikaner og hest med kjerre.

Vi kjørte forbi tusenvis av store krabber. Middag?

Nydelig dekorert bad hos vår vert.

Marius synes sengen var flott dekorert.

Helstekt gris og egen kokk i bakgården.

Live band! Rom, middag og frokost ble kun 200 kr tilsammen.

Vår "sommerfugl seng" med lyset avslått og følehornene slått på. OMG!

Trinidad.

En hyggelig restaurant i Trinidad.

Her forberedes kvelden og en gris stekes på bålet. Denne stakkars mannen sto i timesvis og snurret dyret sakte rundt.

Mango og  kokkosnøtter vokser inne i bakgården.

mer Trinidad.

Her er byggene tatt mye bedre vare på enn i Havanna, noe som var et gledelig syn.

Restauranter.

På denne utekafeen traff vi fire hyggelige nordmenn, som vi også traff på Floridita i Havanna.

Nordmennen møtes til lunsj.

Flotte ruiner.

Enkle kjøretøy her også.

Litt mye hack med ledningene?

Her lager de Jugo de Azucar (juice av sukkerrør).

Den ferske sukkerjuicen er hvit/blank når den er helt ferskpresset, men etter noen minutter blir den brungrønn. Smakte ok, og en halvliterflaske (medbrakt flaske, det hadde de ikke) kostet ca fem kroner.

Vel tilbake i Varadero endte vi med å vente på avreise i tre dager på grunn av været. På grunn av den dårlige nettilgangen fikk vi ikke sjekket værmelding selv etter vi dro fra Havanna, men ente med å sendte SMS hjem. Etter tre dager skulle vinden snu fra nord, nord-øst (retningen vi skulle) til syd, syd-øst. Det ville være mye triveligere og raskere å seile i. I tillegg ble begge pjuske i formen, spesielt Marius, så dagene ble tilbragt foran dataen med den ene serien på dvd etter den andre (takket være en handletur på Puerto Rico!). Vi fryktet at utsjekk fra Cuba skulle ta en evighet og sa som vi ble bedt om i fra til marinakontor, immigrasjon og kystvakten dagen i forveien. På morgenen vi skulle reise dro vi rett bort til nabohavnen for å fylle diesel og deretter tilbake for å betale og sjekke ut. På marinakontoret tok de ikke kort, så Marius måtte ta busstur til en restaurant i nærheten. Deretter gikk utsjekkingsprosedyrene greit. En litt streng kar tittet i passene og bekreftet at vi var de samme som avbildet i passet og deretter kom en annen mann ombord for å signere papirer. Vips, to timer senere var vi klare for å dra!

Vi så med en gang vi sto opp at vinden hadde løyet veldig, og ikke snudd, men tenkte at da er vel skiftet i gang. Men nei, vi fikk motvind og ikke nok vind til å seile med, hele veien frem til Florida. På den positive siden kom Golfstrømmen ikke langt nord for Cuba og førte oss nordover med først en knop og deretter to knop fart og jammen kom vi ikke opp i tre og fire knops medstrøm. For en drøm! Men havstrømmene er lunefulle og vi måtte hele tiden sjekke avdrift og justere kursen så vi ikke havnet i "Deadmans Cays" på Bahamas. På vei til Cuba hørte vi på alle podcaster vi hadde både en og to ganger og måtte ta til takke med gammel musikk vi har hørt hundrevis av timer allerede siden avreise fra Norge, på nattevakten. Men da vi nærmet oss USA tikket den ene radiokanalen inn i iPoden etter den andre. Det var et gledelig tegn på at snart kommer vi til USA og et overflot av muligheter og tilbud!