Marius og Kristin på langtur: Karibia del 2

Martinique

Etter Saint Lucia seilte vi videre til Martinique som tilhører Frankrike. Her stemmes det i EU valg, betales med Euro og snakkes fransk overalt.

Vi var i hovedstaden Fort de France og Saint Pierre. Fort de France fikk vi ikke helt godfølelsen av. Byen så grei nok ut, men vi fikk raskt beskjed om å ikke gå rundt med sekk på ryggen og at det på kveldstid var mye narkosalg. Vi dro derfor videre nord på øya. Saint Pierre ble rammet av et vulkanutbrudd tidlig på 1900-tallet og byen var frem til dette Karibias Paris. Her møtte vi også Værbitt-gjengen og avtalte felles stopp på neste øy.

Ruiner fra vulkanutbruddet.

Ruiner

Vulkanen som satt en stopper for "karibias Paris"

Dominica

Neste øy var Dominica, og det sies at denne øya er den enste Columbus ville kjent igjen dersom han kom til Karibia i dag.

Øya er kjent for sine vakre fossefall og verdens nest største kokende innsjø. Vi ville gjerne på oppdagelsesferd, men de fleste stedene må man ha med guide og det kostet alt for mye for oss. Siden vi gjorde dette da vi var på Grenada så tillot ikke langtur budsjettet en ny tur allerede. Vi besøkte derimot nærmeste hotell og «lånte» treningsrommet deres og fikk tidenes varmeste løpetur da solen hadde stått og stekt inn vinduet hele dagen og AC’en ikke virket. Det var ikke mulig å ankre opp i havnen og bøyene kostet veldig mye i forhold til hvor attraktivt det var å være her. Vi dro derfor videre, noe vi endte med å være veldig fornøyde med!

Roseau, Dominika

Fruktmarkedet.

Langturbudsjettet tillater barmenyen på hotellet i nærheten :)

Båten trengte sårt en vask under, siden vi ikke har stoffet den om.

Guadeloupe

Guadeloupe er en øygruppe som tilhører Frankrike. Vi besøkte først Iles de Saintes - en vakker karibisk versjon av Kardemomme by med små hus i sterke farger, pelikaner som flyr lavt mellom båtene og delfiner som svømte 3 meter fra oss. Ryktene blant båtene skulle ha det til at den ene delfinen var gravid, noe som gjorde det koseligere! Her var det fullt av franske turister som kom med ferge fra hovedøya om morgenen og dro på ettermiddagen. Her fikk man ligge på bøye til 7 euro per natt og man kunne bestille baguetter og croissanter til frokost, levert «på døra» med båt. Her møtte vi en norsk familie fra Østfold som hadde tatt permisjon i 5 måneder og kjøpte seg en utleiekatamaran på jomfruøyene. De skulle seile ned til Grenada og få båten fraktet opp igjen og la den ligge i Karibia. De hadde tre barn og virket som en veldig hyggelig gjeng. Vi ga tips om turen sydover, mens de ga oss et kart over ankringsplasser på jomfruøyene og tips om hvor det var fint å dra. Dette hadde vi stor nytte av noen uker senere!

Pointe a sucre

Havnen var full av pelikaner - kristins nye yndlingsfugl

Typisk karibisk utsikt - vakker sjø og flotte båter, men mye søppel.

Rådhuset på Iles de Saintes.

Ser du nøye i midten av bildet, ser du de to delfiene.

Flott kirke i byen.

Bananer på trær, like vanlig som epler hjemme.

mango!

Disse gutta padlet i ut til båten i en liten skuff av en båt.

Nydelig utsikt fra et hotell vi brukte tregt internett på :)

Iles de Saintes så ut som en karibisk versjon av Kardemomme by.

Fregattfugl!

Vi seilte fra Iles de Saints i retning Point de Pitre på hovedøya i nydelig solskinn. Etter bare en time kom et skikkelig ruskevær og vi så hverken øya foran oss eller bak oss. Vi krysset med forseil og motor og kjempet mot bølger og regn i under 3 knop. Sikten var så dårlig at vi holdt på å kjøre på en liten fiskebåt, men været lettet heldigvis raskt.

Fiskebåten vi så akkurat i tide!

Herlig seilvær.

Da vi kom frem så vi til vår glede at vaskeriet var billig og vi som hadde båten fullt av skittentøy satt på alt sammen! Det var en tabbe, for tørketrommelen fungerte særdeles dårlig. Med regn hver halvtime måtte tøyet tørkes i båten, og det ble litt av en utfordring. Det var umulig å være i båten med klær over alt, så vi dro ut for å spise på en hyggelig marokkansk restaurant. Vi endte med å ha 1,5 euro for lite med oss siden restauranteieren var kreativ med regningen. Vi kom oss unna med det heldigvis. Dagen etter stor-handlet vi på en velutrustet matbutikk. Ifølge pilotboken vår var denne butikken populær fordi man kunne ta handlevognen ned til marinaen. Med fullstappet handlevogn ble vi møtt av en sur sikkerhetsvakt som ba oss sette igjen vognen om vi ikke hadde pass med oss som kunne legges igjen. Dermed måtte alt bæres og det var tungt!! Vi slepte oss tilbake til båten sakte men sikkert.

Båten bremfull av klesvask!

Marius får seg en treningsøkt mens vi seiler.

Planen var å seile mellom de to store øyene for å komme videre til Antigua. Det viste seg at dette ikke var mulig fordi heve/senkebroen var under ombygging. Dermed hadde vi seilt en omvei, og måtte rundt øya igjen for å komme videre. Vi la til i Deshaies for natten helt nordvest. Her så vi den norske båten Embla som seilte ARC og vi svømte bort for å hilse på. Ingen var hjemme, så vi svømte tilbake. Kristin synes hun så et hode på størrelse med menneskehode da vi kom opp i båten og straks etter ropte en mann på katamaranen bak oss at det var en diger skilpadde bak båten vår! En av havskilpaddeartene er enorm i størrelse, og vi lurer fælt på om det var en slik. Dessverre så vi den aldri. Før solen og fuglene sto opp, heiste vi ankeret stille som mus. Ankring opp og ned har nå blitt meget godt innøvd og vi synes det er viktig å få til båthåndtering så harmonisk som mulig.

Antigua

På vei over til Antigua var det trivelig skravling på VHF. En engelsktalende herremann tok kontakt med Embla og roste hvor godt båten deres, en Swan, seilte. I tillegg spurte han om damen som snakket var en blond ung jente han hadde snakket med tidligere. Dette kunne hun ikke bekrefte, da dette var en godt voksen dame. Vi kjente igjen mannens stemme og bestemte oss for å hilse på da de var ferdige med sin samtale. Det var vi som traff denne herremannen på Iles de Saints. Mannen, Rolf, var opprinnelig fra Tyskland men hadde bodd i Oslo i mange år. Både nordmennene og Rolf traff vi da vi ankom English Harbour på Antigua.

Antigua sitt flagg.

Vi tenkte å ligge for anker i den første bukten, men her var det fullt. Pilotboken sa at vinden kunne være lunefull i dette området og at stor svingradius var nødvendig. Innenfor havneområdet var det en bukt nær mangroveskogen. Vi forsøkte å ankre opp, men fikk ikke feste på gjørmebunn. Dermed kalte vi opp Nelsons Dockyard for å legge oss til i marinaen. Vi fikk beskjed om å legge oss til ved siden av en av superyachtene! Anker skulle slippes langt ute og deretter rygge inn for å legge oss til med hekken til brygga. Med mange nysgjerrige tilskuere gikk det heldigvis knirkefritt. Marius skjøtet ankertau så fort han kunne i baugen mens Kristin sto til rors. Gutta på lang tok i mot fortøyninger og vips så lå vi ved siden av 5 etasjer høye ICON fra Amsterdam.

Store ICON og lille Quickie ved siden av.

Dagen etter hadde Marius bursdag. Embla kom innom med en sjampis og Rolf og kjæresten ble med oss opp til Shirley Hights. Dette er en karibisk klassiker, restaurant og bar med tidenes flotteste utsikt. Her spilte bandet bursdagssangen for Marius på steel-pan!

Utsikten fra Shirley Hights.

Lurt med god plass mellom båtene, for her svinger de alle veier i den lunefulle vinden.

Marius måtte reise seg og motta bursdagssangen på Steel-pan

Oss to forran utsikten.

Kveldens band!

Rolf og Marius, begge godt i gang med gode historier.

Inne på marinaområdet var det et fint museum fra den britiske storhetstiden. Her lærte vi hvorfor rom spilte en viktig rolle i Antiguas historie og for den kongelige marine, som var stasjonert her i Nelsons Dockyard. Rom ble introdusert til marinen i det 17. århundre når den britiske involvering i Karibia økte og lagrene av øl og vin var små og dyre. Rom var lett tilgjengelig og billig sammenlignet med annen alkohol og i 1655 begynte en av admiralene å bruke rom som en del av rasjonen til seilerne.

I 1731 var rom en offisiell del av den kongelige marine. En halv «pint» (ca 3 deciliter) med rom var da sidestilt med en gallon (drøye 4 liter) med øl og ble tradisjonelt servert ved 12-tiden på dagen. Rommen ble ikke blandet ut og karibisk rom var veldig sterk på denne tiden. Fulle seilere var dermed svært vanlig og mangel på disiplin ble et stort problem på marinens skip. I 1740 bestemte derfor viseadmiral Vernon at rommen skulle blandes ut med en kvart del vann. Denne drinken ble kalt Grog, etter Vernons kallenavn «Old Grog». Grog var også en sterk drikke og Vernon anbefalte sukker eller limejuice for å gjøre den mer lettdrikkelig. I løpet av få år ble Grog en del av seilernes regulerte rasjoner og de fikk to serveringer per dag. Grog ble blandet og servert på dekk slik at seilerne kunne se at den ble blandet ut med vann, men ikke mer enn den måtte! Når det var tid for Grog ble seilerne kalt opp for å «Up spirits» for å få sin rasjon.

Etter slaget på Trafalgar i 1805 fikk rom kallenavnet «Nelsons Blood», fordi seilerne trodde Nelsons døde kropp hadde blitt lagt i en tønne med rom for å preservere den på reisen tilbake til England. Men Nelson hadde blitt lagt i en tønne med fransk brandy! Likevel beholdt rommen sitt nye kallenavn og fungerte som inspirasjon til mang en seilers drikkeviser.

Nelsons Dockyard.

Marinamuseet.


Restauranten.

Inne på museet sto også flere originale – og reproduserte gallionsfigurer. Baugen til skip har blitt pyntet lang tilbake i historien, men tradisjonen med gallionsfigurer startet i det 16. århundre. På denne tiden mente man at kvinner ikke hadde noe å gjøre på havet, så den eneste kvinnen som var godtatt ombord var gallionsfiguren. Fra 1770 var menneskefigurer vanlig, og da helst kvinner. Selv om det var ansett som ulykke å ha en kvinne ombord, ble kvinner sett på som de beste navigatørene. Dermed mente man at en kvinnes øyne kunne finne veien hjem når man ikke visste hvor man var på havet. Mange kvinnelige gallionsfigurer hadde nakne bryster, fordi man trodde at brystene ville gjøre en stormfull sjø til skamme slik at den roet seg. Det var også vanlig at en skipseier fikk gallionsfiguren laget etter modell av sin kone eller datter og oppkalte skipet etter henne. Kraften av kvinnelig nakenhet til sjøs er registrert helt tilbake til romerske filosofer for 2000 år siden.

Britannia-figuren er en reproduksjon fra 1700-tallet.

Selveste Nelson!

Antigua var stolte av sitt «enkle» system for å sjekke inn og ut av landet, siden de har innført det elektroniske eSea Clear systemet. En dame på kontoret insisterte på å skrive inn i skjemaet for oss, og hun forsto selvsagt ikke hvordan våre navn, adresse etc skulle staves, så for hvert punkt på skjemaet måtte vi bytte plass med henne og skrive selv. Likevel ønsket hun fortsatt å stå for ledelsen av denne utfyllingen og denne turtakingen fortsatte helt til skjemaets slutt. Deretter måtte vi innom fem instanser for stempel, signatur og betaling både på ankomst og avreise. I tillegg var de overlegne og ikke spesielt hyggelige, så enkelt system er vi usikre på om vi vil kalle det.

Vi ble omsider klare for avreise. En katamaranen Poco Loco hadde dagen før lagt seg ved siden av oss. Heldigvis var de hjemme da vi reiste, for deres anker var lagt i kryss av vårt, slik at vi ikke fikk opp kjettingen. Patrick fra Poco Loco kom ut i jolle og sammen styrte vi i over èn time med å få løst opp i floken. I denne tiden hadde vi ikke styrefart, så Kristin måtte til sin store frustrasjon holde på superyachten ICON for å ikke skrape inntil, mens Marius og Patrick holdt på i baugen. Til slutt fant vi ut at Patrick kunne dykke ned med vårt ankertau og dra det rundt hans kjetting, slik at vi kunne dra inn vårt anker på oversiden. Men da kom havnevakten ut i jolle og fortalte at dykking i havnen var forbudt og man måtte leie profesjonell dykker. Dykkeren sto klar på bryggen bak oss og gned seg i hendene. Her hadde vi lite forhandlingsrom på pris! Hverken vi eller Poco Loco ønsket oss denne utgiften, så Patrick bestemte seg for å dykke likevel og akseptere boten. Ankrene ble løst fra hverandre og vi kom oss omsider avgårde. Publikummet på brygga løste seg opp og mannskapet på ICON måtte nok ut og pusse bort fingermerker fra skroget. Etter en stund la adrenalinet seg og vi fikk en nydelig nattseilas til Sint Maarten!

Marius sjekker avstanden til ICON...

Patrick kom med jolle og la den i mellom båtene og kastet seg i vannet med dykkemaske - klar for å få bot!

Sint Maarten

Sint Maarten er en øy som er delt i to mellom Frankrike og England. Historien skal ha det til at de to nasjonene delte øya mellom seg som gentlemen, ved at en franskmann og en nederlender skulle gå fra hver sin ende av øya, og der de møttes skulle grensen gå. Nå hadde det seg slik at franskmannen drakk vin underveis mens nederlender drakk rom, så franskmannen kom mye lenger! Dermed er den franske delen av øya størst! Fransk side heter Saint Martin, mens nederlandsk side heter Sint Maarten.

Sint Maarten sitt flagg (fransk side har fransk flagg).

Vi fant oss en fin og gratis bukt på den nederlandske siden, utenfor den store lagunen som utgjør et super-yacht eldorado! Her hadde vi utsikt til store hoteller, som vi tok jolla til stadig for å benytte oss av et flott treningsrom og internett ved bassengområdet. St. Maarten var et veldig amerikanisert sted og hadde dermed ikke så mye sjarm. Men her finner man alt man trenger, inkludert to digre båtbutikker, internett lett tilgjengelig og en fantastisk matbutikk. Det var savnet, for ferske og halvferske varer er det lite av her (vi har til og med sett bogskinke på boks i kjølehyllen for å fylle opp tomrommet!). Vi fant en liten videosjappe og tenkte å få oss noen nye filmer for å spille av på pc. Her er de visst ikke spesielt opptatt av copyright, for de hadde èn original versjon av hver film og brant dvd’er mens kundene ventet i butikken. Spenstig!

Superyachter - noen med helikopter på taket!

En ting var riktignok utrolig klønete – diesel og vann! Dette kunne fylles inne i marinaene i lagunen, men for å komme inn dit måtte vi under broen, som åpnet seg tre ganger daglig. Vi sto tidlig opp, festet jolla på ankertauet slik at vi skulle slippe å miste plassen vår og la oss klare foran broen. Inn og ut-tidene var et fast skue for oss, for å se overdådige yachter og digre seilbåter eiser inn og ut. Vi kom inn i lagunen og dro bort til dieselbrygga. Her lå det en båt som brukte en evighet, mens vi måtte kjempe med vinden for å holde oss bort fra de grunne områdene. Når den endelig dro og vi sto klare med fortøyninger ropte mannen på brygga at diesel var de nå tomme for. Jaja sa vi, vann er det viktigste for oss. Nei, det hadde de heller ikke! Så da ble vi henvist til det andre stedet i lagunen som solgte vann og diesel. Men jammen lå ikke den teite båten her også og skulle fylle enda mer. En mann fra marinaen kom ut i båt og informerte oss om at denne båten ville fylle mye diesel og om vi skulle ut igjen til neste broåpning, så ville vi ikke rekke det. Her var heller ingen steder å legge til, da marinaen ikke var villig til å ha oss liggende der noen timer (siste broåpning var først om 7 timer og det er lenge å kjøre hvileløst rundt) og anker kunne vi heller ikke slippe, siden det lå igjen ute sammen med jolla! Vi måtte derfor stikke halen mellom bena og dra ut igjen da broen åpnet seg, uten vann eller diesel og akseptere en raskt minkende vanntank!

Hvis noen lurer på hvordan man får dagene til å gå mens man er på langtur, så er det aktiviteter som denne som bidrar til at man sjelden behøver å kjede seg.