Bermuda

Turen fra Florida til Bermuda tok en uke og markerte starten på «hjemveien» og vår double handed seilas over Atlanterhavet. Da vi gjennomførte denne turen vestover var vi 3 personer og vi var spente på hvordan det ville være å være 2 personer og kun få 3 timer hvile sammenhengende istedenfor 8 timer. Været og turen var nydelig, så vi hadde en kjempefin seilas! Her er vår dagbok fra reisen.

Dag 1, mandag 6. mai
Vi reiste fra Florida på formiddagen i knallvarmt vær og nesten ingen vind. Vi ble invadert av parende flyvebiller på vei ut fra marinaen og ut til åpen sjø. Kristin fikk lov til å gå ned og lukke luken så de ikke kom inn, mens Marius fjernet minst femti amorøse par fra båten med papir, i tillegg til alle vi viftet bort før de fikk satt seg.
Rett utenfor Floridakysten går Golfstrømmen og vi fikk 2,5 knop medstrøm i starten. Det var topp! Men vi var spente på om vi møter "elefantene" på vei ut. Elefantene er kallenavnet til de store bølgene som Golfstrømmen lager. De er markert i kartet noen mil utenfor kysten og vi må krysse området på vår vei, men vi er ikke sikre på når på døgnet bølgene er størst. Foreløpig har vi relativt korte svell, på ca 2m.
Ut på ettermiddagen begynte vi med vakter for å komme ut av solen. Marius sovnet litt på sofaen og etterpå poppet vi popcorn og så på film på hver vår frivakt. Først klokken halv åtte kom vinden og vi kunne skru av motoren. Sjøen var da veldig rolig og fin, og vi møtte ingen elefanter. Vi nærmer oss nordvestlig hjørne av Bahamas og har kurs nesten rett mot Bermuda. Til nå har vi hatt en gjennomsnittsfart på seks knop, men det vil kanskje synke litt siden vi ikke får puff fra Golfstrømmen lenger.
Klokka  23 på kvelden har vinden dreid til aktenfor tvers og økt til 18 knop. Vi koster avgårde i åtte knop og ser en fremdrift som er mye raskere enn det vi hadde forventet da vi så Floridakysten forsvinne bak oss med motordur i bakgrunnen.

Stor flokk med pelikaner i utseilingen fra Florida.

Endelig kan vi heise storseil!

Dag 2, tirsdag 7. mai
Atlanterhavet ønsker oss velkommen tilbake og byr opp til dans.
På Kristins første nattevakt fra 23 til 02 skyet himmelen over og ble beksvart. Vinden holdt seg stabil og kun et lite regnskyll kom, så det virket som at været skulle passere bak oss. Men da Marius kom på vakt klokka 02 tok det ikke mange minuttene før vinden dreide frem og tilbake raskt og et sidelengs styrtregn kombinert med sterk vind satte inn. Da måtte alle mann på dekk og søkkvåte styrte vi båten og fikk seilene inn etter en god halvtime. Det var så mange vindkuler med skiftende vindretning at vi måtte vente på et lite "vindu" for å ta ned storseilet. Etter halvannen time kunne Kristin igjen rusle til sengs, mens Marius satt oppe til klokka syv. Heldigvis tok det ikke lang tid før motor kunne skrus av og forseil rulles ut. Vinden var nå helt platt (rett bakfra) noe som gir fare for ufrivillig jibb. Vi ventet dermed med å heise storseil igjen til begge var våkne og satt på en preventer. Marius våknet fornøyd da han oppdaget at han fikk sove i nesten 5 timer istedenfor de utmålte tre timene, takket være en bunke A-magasiner donert fra Erika Parker.
Etter ett døgn har vi nå seilt 136 nautiske og har 754 igjen. Vannet har allerede gått fra 28 til 24 grader! Det er tydelig at vi kom øst for Golfstrømmen da vi passerte Bahamas.

Dag 3, onsdag 8. mai
Rolig og fin natt. Måtte starte motor i går kveld, men fra 05-tiden i morges kunne vi seile igjen.
Hele dagen og kvelden har vi hatt slør og mellom 11 og 18 knops vind. Det gir god flyt og en veldig behagelig seilas. På dagen satt vi inne mer eller mindre hele tiden og så på film på PC-en. Det høres kanskje rart ut for de som sitter hjemme eller de som endelig har fått noen timer i båt nå som våren har kommet, men dagene her blir lange når båten seiler seg selv (og godt er det, vi vil heller kjede oss ennå være utslitte) og det er stekende varmt ute i solen. På nattevaktene, fra 20.00, sitter vi ute. Da er det mørkt og mye regnvær og dermed dårligere sikt. Så da blir det podcaster og musikk som vanlig, og dagens dose frisk luft dekkes. Det er endel lyn om natten, men hittil har vi hatt det på god avstand.
Det siste døgnet har vi seilt 114 mil og har nå 640 igjen.
 
Dag 4, torsdag 9. mai
Ut på morgenkvisten begynner vinden å bli litt lettere og vi balanserer mellom å slå på motoren eller ei. Ved vaktskiftet klokka 05 er stemningen fin, men vi er begge enige i at vi liker best å få sove hele natten gjennom.
Vi har seilt på slør med vinden fra syd siden i går, men ut på dagen kom en 180 grader vinddreining, så vi fikk svak slør fra nord. Det skal være lite seilvind de to neste dagene, så ikke overraskende har vi motorseilt hele dagen. Det er akkurat nok vind til at seilene står i tillegg, men uten motor ville vi gjort 1-2 knop. Mandag kveld er det meldt en front med sterk vind og vi ønsker å komme frem før det. Det siste døgnet har vi seilt 135 mil og har nå 505 igjen. 

Dag 5, fredag 10. mai
På nettene er det mye lyn i horisonten. I natt var det et område med lyn rett foran oss og det ga en pest eller kolera situasjon. Været var langt unna og over et relativt bredt område foran oss. Dermed ville vi måttet gå en ganske lang omvei for å komme unna. Hvor lenge er det lurt å gå rett i mot før det er for sent å styre unna? Og selv om vi ikke ønsker å havne midt i et område med lyn, så har vi det travelt om vi skal rekke å komme frem til Bermuda før mandag kveld. Og det dårlige været vi ser nå er kanskje mindre enn det været som setter inn over helgen? Vi har lest at man kan bli nektet å seile inn til Bermuda om natten. Om man ankommer etter mørkets frembrudd kan man få beskjed om å ankre på "utsiden". Der er det mye dårligere ly slik det ser ut på kartet. Det er med andre ord vanskelig å vite om vi skal fortsette rett frem eller om vi da går i fella. I tillegg er man ganske alene i vurderingene, for man kan ikke vekke hverandre til stadighet, og for å kunne delta i en slik beslutning så må man våkne helt og komme opp en stund for å observere selv. Det ødelegger nattesøvnen og gir et lite uthviltmannskap, noe som er ugreit på så lange passasjer. Hmmm.
Vi rakk aldri frem til området med lyn. Det virket som det også beveget seg fremover, selv om vinden var rett i mot oss. På morgenkvisten lysner horisonten i kalde vinterfarger, som den alltid gjør frem til solen kommer opp og maler himmelen rød. En ensom delfin kom og svømte rolig ved baugen.
Vannet har blitt enda en grad kaldere og er nå på 23 grader og for første gang siden Biscaya antakeligvis, så ser vi brennmaneter i vannet. Vi trodde først det var de små bustete tangklasene som flyter overalt i vannflaten når man er ute på dypt hav. Rett etterpå så vi et par små bobler i vannoverflaten. Vi har sett dem før men ikke visst hva de var for noe. Men så kom en mye større en, på størrelsen med en manns hånd og var blå i bunn med en gjennomsiktig oppblåst kropp om fløt over vann. Dette er Portugisiske krigsskip, manetene som er utrolig smertefulle å brenne seg på. Senere ser vi første og eneste seilbåt på turen, men de seiler i retning mot USA.
Det siste døgnet har vi seilt 113 mil og har nå 391 igjen. Håper å få vind i natt, slik det er meldt, for med denne farten er vi ikke akkurat en racerbåt. 

Portugisiske krigsskip

Slike tangklaser er det fullt av på havet! God mat for langveisreisende skilpadder.

Skjell fra en uheldig flyvefisk.

Dag 6, lørdag 11. mai
Vi fikk god vind i går og kostet avgårde i mellom 6 og 7 knop om natten. Ut på morgenen forsvant vinden og vi måtte igjen gå for motor, noe som var dumt da siste værmelding sa vi skulle ha vind. Heldigvis kom vinden litt tilbake og vi motorseiler igjen. Hadde ikke værmeldingene for mandag vært så truende, ville vi kun seilt, men vi har ikke mulighet til å komme en dag senere på denne etappen.
Hjemturens første kanelboller ble servert da Marius sto opp. Det skulle være slør i dag, men fikk kryss hele dagen. Da sover vi dårligere for det er mer bevegelse i båten som smeller mot bølgene og det ruller mye. Vi blir stadig slengt i veggen når man våkner og står opp. Herlig.
På kvelden hører vi Bermuda radio på VHF, godt over 200 mil unna. Det er litt av en rekkevidde! Vi hører ikke båtene de snakker med, for de har ikke samme antennekapasitet. Vi har lest at man skal kalle opp Bermuda radio når man er 50 mil unna for å identifisere båten, så vi vil nok høre mye snakking på VHF fremover.
Utseilt distanse sist døgn 124 mil, 264 mil igjen.
 
Dag 7, søndag 12. mai
Vi seiler fremdeles på kryss og har ca. halvannen meter bølger som kommer skrått inn forfra.
Kristin sklei og slo kneet til blods da hun skulle legge seg. Båten krenget mye og det er lett å glemme seg i et sekund når man tar av skoene og står sokkelesten et kort øyeblikk for å krype oppi sjøkøya. Så etter to timer kom det en bølge og slo inn over båten. Vi hadde glemt å lukke midtluken. Den står nesten alltid på 1 cm oppe for å få litt luft, siden den er nesten helt beskyttet av jollebagen. Men bølgen skylte inn og landet rett i fanget til en sovende Kristin! Heldigvis hadde vi nå tatt frem sommer-dyne istedenfor pledd, og den tok i mot vannet slik at ikke hele sofaen ble våt. Kristin kunne dermed sove videre under dyna en halvtime mens Marius tørket hele gulvet, og han kunne legge seg med tørt teppe etterpå.
Etter en kort runde med motor på morgenen tok vinden seg opp på formiddagen. Med 15 knop vind på kryss måtte vi reve storseil og ta opp hardværsfokka. Tydelig at været er i gang med å komme. Bølgene tok seg opp og ble krappere og større, så båten slår. Det er klønete å bevege seg rundt.  Det går helt fint, men det er også helt ok at ikke hele turen har vært slik.
Vi stilte klokken en time frem for å komme på Bermudatid. Det har tydelig blitt lysere morgener.
Utseilt distanse siste døgn 140 mil, kun 124 igjen! 

Akkurat våknet og en kald bølge skyller over oss.

Au au på kneet.

Marius sover i sjøkøya.

Dag 8, mandag 13. mai
Vi kaller opp Bermuda radio 35 mil før øya for å identifisere båten. Får beskjed om å ringe tilbake om 10 mil. Ved 25 mil unna gir vi opplysninger om alt fra antall personer om bord, til utstyr som satellitt-telefon, EPIRB og hvor lenge vi skal bli på Bermuda.
Vinden tar tatt seg opp til 17 knop, men får bølger og vind inn fra siden når vi seiler rundt mot østsiden av øya, og det er lettere å sove på runde to. Vi er spente på hvordan det blir å ankre opp i denne vinden og hvor trangt det er i St. Georges Bay.
Ved ankomst inn til Bermuda ser vi flere båter med ARC-flagg og forstår raskt at vi har kommet samtidig som ARC-Europe. Håpet om å ligge i en av de små marinaene mens været skal forbi, forsvinner raskt. Rett utenfor costums-kontoret er det et skjermet område med plass til 12 båter, der tre og tre liger utenfor hverandre. 

Bermudas flagg.

Kristin gikk rett til «costums» (toll og immigrasjon) for å sjekke inn, mens Marius gikk de 20 meterne bortenfor for å forsøke å sikre oss en plass her. Med en gang Kristin kommer inn på kontoret får hun spørsmål om hvor resten av mannskapet er, og da hun svarer er reaksjonen at Marius må komme med en eneste gang, ellers blir han arrestert! Hittil er det kun i USA at alt mannskap må stille ved innsjekking, så vi ble litt overrasket (og i USA har man 24 timer på seg før man må sjekke inn). Kristin startet straks å ringe Marius, for det var ikke engang tillat å gå utenfor og rope på han. Marius står bare noen skritt utenfor, men hører ikke telefonen da han har møtt på All-Linn og Promise som det viser seg at ligger akkurat her vi ønsker oss plass. Etter fem ubesvarte anrop og en SMS med "kom hit NÅ", så går tollvakten resolutt ut for hente Marius, og siste beskjed før han går ut av døren er at Marius skal i arrest! Vi har seilt i 7 døgn, vært oppe siden 05 og ikke spist frokost enda klokken er 11. Fin start på oppholdet dette her. En sint dame på tollkontoret tar passene og papirene våre og sender Kristin tilbake i båten for å vente på at de har funnet Marius. Etter noen minutter er den strenge mannen og en noe forvirret Marius tilbake. Marius er litt lattermild, men får straks beskjed om at her får vi bare legge oss helt flate og la sinna mann være så streng han bare vil. La oss ikke gi han muligheten til å lage et eksempel av dette. Kristin beklager i det uendelige på vegne av båten og blir hudflettet av tollvesenet en stund til, for hvordan kan en kaptein bare la mannskapet gå fritt i land på denne måten? Her er de nok mest vant til en betalt skipper og mannskap som bare gjør som de blir fortalt. Vi deler derimot rimelig likt på alle oppgaver, så det er ingen som gir eller får tillatelse til noe.
Neste båt som kommer inn er tre franske gutter omtrent på vår alder. Vi står på dette tidspunktet og fyller ut immigrasjons- og tollpapirene sammen med en mye roligere og til og med hyggelig tollvakt, og sinna mann hisser seg igjen opp fordi den franske båten ikke la seg til costums-bryggen raskt nok etter hans mening. Han drar så skipperen ut av kontoret og skjeller han ut foran hele bryggeområdet. Franskmannen er litt klønete og forsøker å forklare seg, siden sinna mann tross alt spør en rekke spørsmål. Vi forsto raskt at det kun var underkastelse han var ute etter, ydmykende og utrolig irriterende som det nå var. Men franskmannen forklarte seg så godt han kunne og da tente sinna mann. "Er du frekk med meg? Er du frekk med meg?" Dette gjentok han flere ganger. Først kom truslene om å sende franskmannen i fengsel. Deretter hisset han seg såpass ut at han ropte "Leave Bermuda! You are not allowed to check in here, leave immediately". Å be noen forlate Bermuda på dette grunnlaget er rimelig ekstremt, siden det tar en uke å seile til USA og Karibia og hele to uker å seile til Asorene. Franskmannen forsto da endelig at det var lurest ikke å si et pip på en stund og deretter beklage seg som best var. Etter at sinna mann hadde ringt opp Bermuda Radio og fått bekreftet at franskmennene ikke hadde vært frekke i kommunikasjonen på VHF, fikk de omsider sjekke inn og ble ikke arrestert.
Etter tidenes lengste og utriveligste innsjekking fikk vi bekreftet at alt av marinaer var proppfullt, så vi fant oss en fin ankringsplass. Litt lunsj, en time soving og en lang gjøreliste ble gjort, før vi satt jolla på vannet og dro inn for å treffe de andre til middag. Det ble et veldig hyggelig gjensyn med Promise og All-Linn. Det viste seg at vi alle hadde planer om å reise videre på onsdag, så vi var sammen på kvelden begge dagene og formiddagene ble brukt til proviantering, dieselpåfylling og annen klargjøring av båt.
Vi fikk ikke sett så mye av Bermuda på disse to dagene, men St. George var en veldig koselig by og er visst også oppført på UNESCOs verdensarvliste. Her var det små, gamle velholdte hus i kardemommestil og alle lyktestolper hadde en strikket "strømpe" rundt stolpen som pynt. 

Pynt på alle lyktestolper i "Kardemomme by".

Middag med Promise, All-Linn og Bliss.

Ved utsjekk fra Bermuda kom den sinte vakten inn litt etter at vi hadde kommet på kontoret og stilt oss i kø. Foran oss var tre unge engelskmenn som hadde kjøpt båt i Florida og skulle seile båten tilbake til England. De hadde ikke kalt opp Bermuda Radio på vei inn til øya og heller ikke kommet umiddelbart til innsjekk ved ankomst kvelden før. Den sinte tollvakten forsøkte å smigre seg inn på oss ved å spørre om vi hadde hatt et fint opphold og småpratet om hvor vi skulle videre. Men da han hørte om disse engelskmennene fra den andre båten, tok han straks over saken fra sin kollega og kjeftingen var i gang. Vi fikk sjekket ut raskt og greit, men da vi skulle kaste fortøyningene kom to av de engelske ut og så bekymret ut. De var vist tilbake til båten, men skipperen ble holdt tilbake på kontoret. De sier han skal havne i fengsel, fortalte de. Lite overrasket fortalte vi om vår "velkomst" og ga dem tipset om å legge seg helt flate og håpe på det beste. Vi lurer fælt på hvordan det gikk til slutt, og hvor mange år det tar før den sinte mannen får hjerteinfarkt.