Marius og Kristin på langtur: Madeira og Tenerife

Vi kom frem til Porto Santo som er den nordligste øya på Madeira. Øyene er vulkanske og havnen så ut til å ligge langt utenfor byen. Vi lurte fælt på om det var noen vits å gå inn dit, men så viste det seg å være tidenes mest sosiale havn. Vi ble kjent med svenske «Balance» med Staffan og Kerstin som er fantastiske mennesker. Engelske «Rafiki» med foreldre og to artige barn på 8 og 9 år, norske «Free Spirit» med to småbarnsfamilier fra Oslo som vi ble godt kjent med, i tillegg til norske Lupi og Promise som vi kjenner fra før.

Promise kom inn halvannet døgn etter oss og innen det hadde et skikkelig uvær satt inn. Klokka 02 om natten var de så nær land at de fikk mobildekning og ringte oss da de ikke hadde fått tak i noen via VHF. Gutta var slitne og frustrerte da de basket med vind opp i 40 knop. Vi var dermed telefonvakt gjennom natten og ventet dem inn klokka 05. Promise ankom endelig klokken 06, men ville ikke dra inn i havnen mens det var mørkt i så mye vind. Vi hadde laget pannekakerøre og kakao, men la oss dermed til å sove igjen. Klokka 08 våknet vi av at de var på vei inn i havnen. Kliss våte sto vi alle på brygga med ferdig fortøyd Promise og samlet oss rundt bordet hos oss for en varm frokost.

Dagen etter samlet alle de norske båtene seg (Quickie, Free Spirit, Lupi, Promise og båten til Jan..) samt svenske Balance og dro på middag sammen oppi fjellet. Det ble en fest som bare skandinaviere får til og dermed en svært sen kveld. På tross av kun en times søvn reiste vi videre til hovedøya på Madeira dagen etter. Vi sov på skift på veien og gikk mest for motor. Vi var vel fremme i Funchal litt etter mørkets frembrudd og ble møtt av en havnevakt som sa at havnen var full. Det er første gang vi har opplevd på denne turen og la oss dermed litt furtne for anker. Å ankre opp i fine uthavner er hyggelig, men her var det mye bølger og mas fra cruise skipene som lå ved siden av. Havnen var tydeligvis veldig dårlig organisert, for det var masse plass og flere båter gikk inn om natten og fant seg en plass på tross av at de ikke fikk lov.

Det er tradisjon å male på veggen for å få en trygg tur før en krysser hav.

Vår tegning. Litt kjapp, etter null søvn morgenen etter fest, før vi dro videre til Funchal.

Kopi av Cristobal Colon (Christopher Columbus) sitt skip, Santa Maria.

En svane som insisterte på å stå på hodet hele tiden mens vi var i en park i Funchal.

Flotte blomster i Funchal.

Rare vekster som henger i trærne.

Dette treet ligner veldig på et ansikt. Litt vanskelig å se på bilde, men snuta er i midten.

Vi lå for anker lengst ute i havnen og cruisebåtene kjørte nesten på oss da de snudde på vei ut.

Ikke akkurat god klaring til ferjen. Vannet er brunt på grunn av mye regn.

Vi lå for anker i to netter, men det rullet så mye at Marius – som nesten aldri blir dårlig – ble sjøsyk da vi spiste lunsj inne i båten. Tilslutt bestemte vi oss for å reise nordover igjen, til Quinta do Lorde, en av havnene vi hadde seilt forbi på vei til Funchal. Da vi dro opp ankeret hadde vinden vært sterk men stabil lenge, men med en gang vi var på vei ut kom en heftig front med piskregn og tåke. Vi så ikke land og måtte seile på GPS. Vi så så vidt en ferje som var på vei rett mot oss. Etter en stund løyet været og vi fikk fin seiling videre med kun 15 knop vind. Da vi skulle inn i havnen blåste det opp til 27 knop. Med store bølger, mye vind og en trang innseiling til havnen der strømmen nesten dro oss rundt var Kristin veldig kry over å ta båten trygt inn til brygga. Vi trodde vi skulle sove godt denne natten, men på grunn av at vi lå på den ytterste brygga var det så mye rykk og napp i fortøyningene at det ene tauet røk om morgenen.

Bølgene slo inn over innseilingen til Quinta do Lorde

Mye liv in vannet

Fortøyningstau slitt rett av.

Havnen i Quinta do Lorde. Lignet kardemommeby i solskinn.

Utpå dagen kom plutselig Lupi og Promise kjørende til havnen vår i en leiebil (de lå igjen i Funchal). De kunne fortelle at de hadde sett Balance utpå havet med seiltrøbbel. Balance fikk ikke inn seilene og kunne dermed ikke gå inn i havnen. De basket med dette lenge alene og hadde nettopp fått ned seilene da Marius kom ut til dem sammen med havnevakten i RIB. Det var rullesystemet til forseilet som hadde skapt krøll og det gikk ikke å rulle inn seilet. Da de skulle slippe fallet for å ta seilet ned isteden, tok de ved et uhell fallet til storseilet. Dermed falt dette også ned, så de endte med å ha to store seil på dekk som måtte festes til ripa før de kunne gå inn. Forseilet fikk en del skader, men båt og mannskap kom trygt i havn på tross av noen skrubbsår, blåmerker og et minne om noen strevsomme timer.

Balance på vei inn i havnen.

Balance kom seg endelig trygt inn i havn.

Både forseil og storseil surret fast på dekk. De ble skadet men ikke så omfattende.

Kjerstin, Terje og Staffan forteller om dagens strabaser.

Staffan, Ingeborg og Marius.

Thomas og Maria.

Senere på dagen fikk vi begge flyttet båtene lenger inn i havnen da vinden løyet midlertidig. Det ga god hvile til både båt og folk den natten. Da vi våknet dagen etter var vi støle i magen på grunn av at vi måtte stabilisere kroppen mens vi forsøkte å sove. Ikke så rart vi var litt trøtte.

Vi ble kjent med en mann fra Irland, som spontant sang denne sangen en kveld på havnepuben i Quinta do Lorde. Vi syntes den passet godt for oss på tur:

Cristy Moore, The Voiage

I am a sailor, you're my first mate
We signed on together, we coupled our fate
Hauled up our anchor, determined not to fail
For the hearts treasure, together we set sail
With no maps to guide us we steered our own course
Rode out the storms when the winds were gale force
Sat out the doldrums in patience and hope
Working together we learned how to cope

Life is an ocean and love is a boat
In troubled water that keeps us afloat
When we started the voyage, there was just me and you
Now gathered round us, we have our own crew
Together we're in this relationship
We built it with care to last the whole trip
Our true destination's not marked on any charts
We're navigating to the shores of the heart

Etter to dager i havnen Quinta do Lorde satt vi kursen mot Tenerife ved 19 tiden. Vi var spente på hva som ville møte oss av bølger siden det hadde vært mye vær lenge. Det var meldt en del vind men i fin retning, og vi måtte bruke dette vinduet for å dra videre ellers ville vi bli nødt til å ligge der en uke til. Vi hadde laget klar lasagne slik at middag og nattmat var i boks. Da vi kom ut av havnen hadde vi bare 3 knops vind og lite bølger. Etter noen minutter kom vinden og vi bestemte oss for å starte med ett rev, siden det snart var mørkt og vaktene skulle begynne. Vi gikk fint i 12 knops vind og rullet også ut forseilet, men da økte vinden og vi fikk en broach. Vi rullet straks inn igjen seilet og innen vi var ferdige med det var vinden økt til 22 knop og bølgene var blitt store og rotete. Vi tok derfor i andre revet også og seilte i hele 7 knop med kun dette. Vi var glade for at vi rakk å spise før vinden kom, for nå ble det fort utrivelig om bord. Bølgene og vinden var fra siden så det ble mye rulling og baugen jaget opp i vinden.

Kristin prøvde å lege seg først. På grunn av at det var så mye sjø måtte vi sove på sofaen i salongen. Det ble ikke så lett. Komfyren svingte frem og tilbake og sa pang hver gang den nådde maks utslag. Bølgene pisket over båten og vinden ulte. I sånt vær er det ikke så fint å ligge nede når man vet at den andre står ute. Etter å ha nesten sovnet kom en diger bølge skyllende over oss så alt man trodde var stuet vekk godt nok, kom flyvende ut av hyllen sin. Etter enda en halvtime sovnet hun nesten igjen og da kom en bølge skyllende ned under dekk. Deretter begynte det å regne ned. Så viste det seg at en av lukene i akterkabinen (som brukes som lagringsbod) ikke var helt lukket og alt der inne var klissvått. Da var det opp og tørke og rydde. I tillegg måtte sofaen på babord settes på plass tre ganger, for den sklir ned på gulvet når vi krenger for mye. Marius var snill og satt noen timer ekstra på vakt slik at det kunne bli noe søvn på Kristin. Da vi byttet halv 4 om natten hadde det roet seg litt, det ble i hvert fall ingen kjempebølger og stabilt nok til at sofaen og andre ting ble stående på plassen sin.

Dag to fortsatte vi med vakter slik at vi kunne sove litt til. På morgenkvisten var bølgene enda litt mildere og vi gikk fremdeles jevnt i 6 knop med to rev og en flik av fokka rullet ut for stabilitet. Marius koste seg med soloppgang og kald lasagne og helt ferske podkaster med Radioresepsjonen, mens Kristin så to delfiner (de er sjeldne når det er så mye vær) og en diger sølvfarget fisk som hoppet opp og tog sidelengs magaplask.

Ut på kvelden løyet vinden helt og resten av turen gikk for motor. Det er kanskje å banne i sjømannskirken, men dette var velkomment for oss begge, for etter at vi hadde vært uvelle i ett døgn, tok vi et usentimentalt avskjed med de store bølgene og sov godt på skift den kvelden. Vi kom frem til Tenerife kl 22 dagen etter og ble umiddelbart invitert over til Lupi for et glass vin. Jammen kom ikke Promise inn rett etterpå også, så det ble en riktig sen og hyggelig kveld på oss.

Hovedgrunnen til å dra til Tenerife var for å løfte opp båten. Vi ville bytte drevolje, anoder og vaske under før overfarten til karibia. Promise hengte seg på og vi hadde dugnad på hverandres båt. Promise oppdaget at et fiskesnøre hadde satt seg fast rundt propellen og kommet inn i pakningene til drevet. Dermed var det ikke oljesmurt lenger, men kun saltvann og litt guffe der inne. Heldigvis fikk vi orden på det hele.