Frankrike

Etter å ha seilt 100 nmil nærmet vi oss innseilingen til L’Aber Wrac’h etter 20 timer som planlagt. Det var en fin og rolig natt. Som vanlig har Marius første nattevakt, fra ca halv tolv til halv fire om natten. Deretter står Kristin opp og har vakt til åttetiden. Da Marius sto opp ble det litt skravling ved soloppgang og Kristin fortalte at «her kan man bli lurt til å tro det er delfiner for det er så mye sprett i vannet». Selv om det var lite bølger så var det en del liv i vannet. Mens vi snakket om dette, satt Kristin lent bak på rekkewiren (gjerdet rundt båten) og tittet fremover for å passe på hvor vi kjørte. Vips så kom det noe som lignet en liten finne! Kristin spratt opp og løp frem i baugen. DELFINER!! Marius løp etter og jammen snakket vi ikke om sola, for her kom en gjeng med delfiner for å hilse på. Seks stykker ble det til slutt og de fulgte oss i rundt 20 minutter, hoppet og svømte om kapp med båten. Helt fantastisk!

Våre første delfiner!

Flaggheising Frankrike

Vel fremme i L’Aber Wrac’h tok vi en titt på den lille byen og ventet på at gjengen fra Promise skulle ankomme. Ut på ettermiddagen seilte de inn og en trivelig ankerdram ble delt. Det viste seg at Marte fylte år 

denne dagen, så vi dro ut og spiste blåskjell og crepes! 

S/Y Promise

Martes bursdagsmiddag.

Dagen etter satt Promise kursen mot Brest, stedet de hadde som utgangspunkt for å krysse Biscayabukten. Vi satt oss heller Camaret-Sur-Mer som mål, da vi hadde fått høre at dette skulle være et nydelig sted.  Vi hadde en veldig fin seilas, med kryss og passelig vind hele veien og ankom rundt nitiden på kvelden. Siden det var sent og vi ikke hadde mer mat som fristet i båten, fikk vi et herlig skalldyrsmåltid i land. Her lærte vi at man ikke skal si snegler til det som ligner veldig på snegler, når man snakker med franskmenn. Men godt smakte de, uansett hva man velger å kalle småtassene.

Skalldyr! Og de små kompisene i front heter ikke snegler..!

Dagen etter oppdaget vi en svensk båt i havnen. Artig at når man først har truffet skandinaviere, så er det plutselig flere av dem på samme tid. Vi gikk over og hilste på, og endte med en lang og trivelig kveld med prat om været (som ekte sjøfolk) og livet på tur.

Tommy og Mona Lisa.

Vi lå et par netter lengre enn planlagt i Camaret på grunn av mye vær. Vi ønsket å handle mat i det lokale supermarkedet, men her var det siesta – lunsjstengt i 2,5 timer midt på dagen. Jammen var bensinstasjonen stengt også, så gass måtte vi også vente med. Siestaen bidro til at vi rakk å spise et utall med crepes, noe man visstnok ikke blir lei av. Camaret-Sur-Mer ligger innenfor et flott klippelandskap, så da finværet meldte seg igjen, fikk vi en kjempeflott gåtur og endelig beveget oss i flere timer i strekk. Til tross for en liten joggetur i ny og ne og det at man må bære alt man handler inn, er langturlivet mer stillesittende enn man kunne foretrekke til tider. 

Gammel kirke i Camaret.

Flotte båtvrak.

Crepes!

Siesta er ikke alltid like kjekt..

Fine strender i Camaret.

God utsikt fra toppen.

Og surfebølger!

Da vi kom rundt klippene satt vi oss for å nyte utsikten...

..men jammen kom ikke noen gamle damer og satt seg rett forran oss!

Vi kjøpte en hel handlevogn med vin - men i litt mer praktiske forpakninger enn denne.

For å dra videre sørover måtte vi gjennom en passasje – Raz de Sein - der det kan komme veldig store bølger, på samme måte som ved Guernsey. Med kjempesurfen vel i minnet, hørte vi på råd fra pilotbøker, wikipedia og kart og satt avreisetidspunktet til «slakt vann». Dette er øyeblikket da tidevannet snur og da skulle man være trygg for bølgene. Vi bestemte også at et slikt område ville vi passere i dagslys. Fra Camaret-Sur-Mer var det 20 nautiske mil til Raz de Sein, noe som utgir 4 timer med vår gjennomsnittsfart på 5 knop. Det skulle være slakt vann kl 07.45. Med litt buffer bør vi være der kl 07.30 (det var bare et 15 minutters vindu med slakt vann) og vi ville heller komme for tidlig og skru ned farten om nødvendig.

Kl 03 sto vi opp. Det hadde blåst mye på kvelden, så vi ville sjekke været før vi dro for å se om det stemte som meldt. Det var stjerneklart og 15 knop vind – og grønt lys for avreise. Det gikk overraskende fint å stå opp, men etter en stund ble Kristin skikkelig trøtt. Vi hadde en del medstrøm som gjorde at vi måtte skru farten helt ned, så vi ikke skulle komme frem i mørket og med strøm i vannet. Uten fart begynte båten å rulle veldig i bølgene og gjorde det lite trivelig å være i båten. Klokken halv åtte lysnet det endelig og vi kunne sette opp farten gjennom Raz de Sein. Det var helt umerkelig at dette er et fryktet område, men det er nok fordi vi valgte riktig vær og tidspunkt. Etter Guernsey har vi veldig respekt for store bølger.

Vel forbi heiste vi seil og kunne starte med vakter. Siden Kristin satt og duppet allerede, fikk hun legge seg først. Etter en drøy time søvn våknet hun og 5 minutter senere kom en diger delfinflokk til båten. Stilongs og jakke ble hevet på og ute danset sikkert 20 delfiner i baugen. Vi klarte å telle til 12 stykker, men etter det ga vi opp for de var overalt! Etter et drøyt kvarter var de ferdige med å svømme om kapp med oss (de er desidert raskest) og hoppe og vise seg frem. Vi var yre av å klappe, plystre og hyle.( Spesielt klapping så ut til å få dem til å hoppe). Tidligere på morgenen hadde vi snakket om at Frankrike får så mye mer skryt enn de andre landene man seiler i og vi var begge enige i at det har vært veldig flotte steder hele veien. Men etter denne sirkusgjengen er også vi med på å plassere Frankrike helt på topp. I hvert fall med hensyn til naturopplevelser og mat!

Link til delfinvideo på youtube http://www.youtube.com/watch?v=uXqDjaW5wu4&feature=share

Målet for denne dagens seilas var øyen Belle Ile (den vakre øyen). Etter at jubelen fra delfinopplevelsen hadde senket seg kom det et utall med sitronsommerfugler, enda vi var langt ute på sjøen i området Archipel des Glenan. De fulgte oss lenge og vi kunne ikke forstå hvor de kom fra. En av dem ville bli bedre kjent med oss og satte seg til å hvile på foten til Kristin. Vel fremme på Belle Ile la vi oss utenfor havnen Sauzon. Dette er første gang vi ligger på svai (fortøyd til en bøye) istedenfor å legge til i havn, hittil på turen. Det pleier å være veldig hyggelig, men i dette området var det så mye rulling fra bølger at frokostblandingen holdt på å lande i fanget flere ganger. Ingenting ble stående der vi plasserte det. Inne i havnen fikk vi internett og da vi sjekket været så vi at det var veldig fint vær for å seile over Biscayabukten. Vi hadde planlagt å dra innom La Rochelle på veien, men siden Biscaya er et området kjent for mye dårlig vær, og man skal seile i minst to døgn i strekk, er det viktig å dra når været tillater det. 

Vi reiste fra Belle Ile i fint vær, nesten uten vind, så hele den første dagen og natten gikk vi for motor. Det var noen rare gele-akige greier i vannet i mange timer. De lignet på egg av noe slag, ca 10 cm lange. Noen seilte med strømmen en og en, mens andre var koblet sammen i lange remser på opp til en meter.

Da Kristin begynte på nattevakt så hun plutselig noen mørke striper ute i vannet. Man ser ikke stort i bekmørket, og tok derfor frem en lommelykt og lyste i vannet. Der var det fullt av bitte små brennmaneter i lange strømmer. De var tusenvis! Etter hele Kristins vakt og hele vakten til Marius, så var fremdeles området utenfor båten fullt av dem! Vi ble til og med redde for at de kunne komme inn i vanninntaket til motoren! Det var ganske så store bølger over Biscaya, men siden vi var så langt fra land hele tiden merkes de mye mindre. Bølgene blir veldig lange og slake, og man ser dem best ved at horisonten flytter seg langt opp eller ned, før og etter bølgene. Neste dag kom det litt seilvind og vi heiste spinnakeren. Neste natt ble det en blanding av spridde seil (stort forseil som holdes ute av spinnakerbommen) og motor når vinden løyet. 

Vi har noen regler for nattevakter / nattseiling for å ferdes tryggest mulig. –Man skal alltid ha på redningsvest og være festet til båten med sele. I tillegg har vi på mannoverbord-alarm, som uler dersom vi havner i vannet og således kommer bort fra båten. I tillegg får vi ikke forlate cockpiten når det er mørkt uten å si ifra til den andre. Dersom man er alene på vakt skal den andre vekkes før man gå opp. Dermed seiler vi heller ikke med spinnaker eller gennaker på natten, for dersom vinden endrer seg må man gjerne ta ned seilene raskt, og da rekker man kanskje ikke å vekke den andre. Det høres kanskje omstendelig ut, men når man kun er to personer om bord blir sikkerheten ekstra viktig. 

På nattevakt skrev Kristin ned følgende positive og negative sider ved å være oppe på natten:

+ Stjernehimmelen: Man ser aldri så mange stjerner som når man er langt fra land.

+ Stjerneskudd

+ Fint å få litt tid alene

+ Man glemmer tid og sted: For å holde seg våken i de sene nattetimene må man ty til triks som å synge og danse til popmusikk på iPod. Det er også en fin måte å holde varmen på.

+ Naturopplevelsene: til tider er det rare og flotte ting å se om natten.

- Man er til tider veldig trøtt

-Det blir litt ensomt i blant, når man sitter time ut og time inn i mørket

- Det kan bli litt kjedelig. For at man ikke skal miste nattesynet av for mye lys er det ikke så mye annet å finne på enn å høre på musikk.

­- Det kan være ubehagelig med dårlig sikt. Dersom det er disig er det vanskelig å se horisonten og når man skimter et lys i det fjerne vet man ikke om det er en seilbåt som plutselig er veldig nær, eller om det er et digert skip langt unna.

- Fiskebåter har en lei tendens til og plutselig komme mot oss og gjerne å svinge den veien vi forsøker å gå for å komme unna.

På Marius sin nattevakt kom delfiner og underholdt ham. Det ser ut til at de liker det røde og grønne lyset fra lanternene i baugen. I tillegg var det mye morild i vannet hele veien. Morild er selvlysende plankton, som lyser om natten fordi de tar opp lys om dagen. Veldig fint å se på.

Etter nøyaktig to døgn kom vi frem til Santander i Spania. Her har Marius studert i fire år, så det var et gledelig gjensyn med byen. Ved ankomst til Santander er vi i havn nr 36 på denne turen og vi har seilt ca 1750 nautiske mil. Til sammenligning er strekningen over Atlanterhavet fra Las Palmas til St. Lucia hele 2700 nautiske mil – og er forventet å ta ca 20 dager.